Beijings pragmatisme kan gi uante konsekvenser.
Den 99-årige leieavtalen løp ut i 1997. Så lenge hadde Hong Kong vært underlagt det britiske samvelde, som en handelspost og kanal inn til det kinesiske fastlandet. Eierskapet kom som følge av såkalte «opiumskrigene». Kina hadde i mange hundre år tilbudt høyt prisede luksusvarer til europeerne. Krydder, silke og te. Mot kontant oppgjør. De hadde ikke vært like ivrige til å importere varer. Bortsett fra opium. Fra britiske kolonier.
Dette ville etterhvert ikke Kinas politiske ledelse ha noe av. De startet først en krig og deretter en til. Som de tapte. Som plaster på såret, fikk britene eierskapet over handelsknutepunktet Hong Kong.
Avtalen var ikke ulik den som hadde regulert disposisjonsretten over Suez-kanalen, som ble tilbakelevert og nasjonalisert av egyptiske myndigheter i 1956.
Fanger mus
Tre år før årtusenskiftet var det utbredt konsensus blant politiske kommentatorer og observatører at Kina nå ville innføre Beijing-styrt kommunisme, og kvele det finansielle og politiske selvstyret i Hong Kong. Hong Kong skulle gå i takt. Frihandelen skulle dempes.
Men så skjedde ikke.
22 år etter eiendomsoverdragelsen er Hong Kong fortsatt egen tollregion og frihandelsone. Og økonomi og utenrikshandel blomstrer som aldri før. Hong Kong tiltrekker seg fortsatt fremmed investeringskapital i stor skala. På en armlengdes avstand til Beijing.
Aslak BergeKineserne er pragmatiske. De tenker ikke på samme vis som oss i Vesten.
«Det spiller ingen rolle om katten er svart eller hvit, bare den fanger mus», sa det kinesiske økonomiske underets far, Deng Xiaoping.
I fryseboksen
Etter seks år i fryseboksen i kjølvannet av fredsprisutdelingen til Liu Xiaobo, var forventningene skyhøye da Norges daværende utenriksminister Børge Brende møtte sin kinesiske motpart Wang Yi i Beijing 19. desember 2016. Norge og Kina var blitt venner igjen. Et gjennombrudd. Norske lakseoppdrettere skulle igjen få innpass i 100.000 tonns markedet i Østen. Et marked som garantert kommer til å vokse mye i årene som kommer. På samme vis som kinesernes konsum av fiskemel, jernmalm, mobiltjenester, gambling, internetthandel og biler.
Det fineste med laksen var at ingen andre i verden har forutsetningene til å levere produktet i stor skala.
En kunne bare finne frem kulerammen. Alt lå til rette.
Ifølge Pareto Securities’ analytiker Henning Lund konsumerte kinesiske forbrukere laks tilsvarende syv sushi-biter i hele 2012. Praktisk talt ingenting. Potensialet for å mangedoble dette burde være enkelt.
Trodde vi.
Etter et helt år med å få på plass sertifikater, attester, dokumenter og formalia startet det. I januar 2018 økte lakseeksporten til Kina med 500 prosent.
Men så stoppet det.
I januar 2019 importerte Kina laks for 270 millioner kroner. Litt mindre enn Nederland. Halvannet år etter handelsgjennombruddet er Kina fortsatt et godt stykke etter skjema.
Selvforsyning
Den ene siden av regnestykket er nok riktig. Kina vil konsumere mye laks i fremtiden. Mye mer enn landets befolkning tidligere har gjort. Men de vil i mye større grad enn antatt være selvforsynt.
Nå planlegger nemlig ett selskap, Pure Salmon, å bygge landbaserte oppdrettsanlegg med en produksjonskapasitet til å trylle frem 100.000 tonn laks på kinesisk jord årlig. Dette kommer i tillegg til flere andre anlegg som er under oppføring.
I dag ble det kjent at Wuchang Shipbuilding Industry vil bygge en havmerd med kapasitet til en million fisk, 5.000 tonn, i Gulehavet. Oppdragsgiveren, Rizhao Wanzefeng Fishery, planlegger bygging av en rekke slike anlegg som til forveksling ligner SalMars «Ocean Farm 1».
Kineserne er pragmatiske. De tenker ikke på samme vis som oss i Vesten.
