– Vi vet godt hvor lakselusen er fra uke til uke. Det vi ikke vet er hvor laks, sjøørret og sjørøye er, samt smittepress og så til syvende og sist regne ut dødeligheten, sier Geir Lasse Taranger.
Han er forskningsdirektør for akvakultur, miljø og teknologi ved Havforskningsinstituttet. Taranger er sentral i instituttets bærekraft-vurdering, og legger ikke skjul på at det er et komplisert arbeid.
Data
Under en presentasjon under Hardangerfjordseminaret i Norheimsund flimrer en grafisk simulering av copepoditter per kvadratmeter – dag for dag – på skjermen bak ham. Foran et publikum preget av villaks-aktivister, forteller Taranger hvordan instituttets forskere går frem for å skaffe til veie kunnskaper om lakselus.
Havforskningsinstituttet disponerer 40-50 målestasjoner som samler inn data langs kysten. Forskerne setter ut laks i smoltbur, gjør ruse- og garnfangst av sjøørret og driver postsmolt-tråling i tillegg til det datamateriale de mottar for lusepåslag på oppdrettsanleggene.
Faglig vurdering
Data hentes inn på vår, sommer og høst, og danner grunnlag for å optimalsiere, validere og kalibrere den nevnte lusemodellen. Denne avanserte modellen viser lusespredning langs kysten basert på tid og rom. Den beregner lakselusens adferd og strømforhold på kysten, samt hvordan lakselus påvirker villaksen på kysten.
– Når vi kommer ut på nyåret, skal vi gjøre den faglige vurderingen av hvert produksjonsområde, sier Taranger.
Havforskningsinstituttets bærekraftarbeid danner grunnlaget for den nye plan for produksjonssoner som kommer ut på høring i neste måned.
