«Prodfisk» på statsministerens bord

Kommentarer
10391

Er det god blåblå politikk å kjempe for plikten til å sortere produksjonsfisk på den norske siden av riksgrensen?

«Fortsette en restriktiv linje hva gjelder miljøkrav til havbruksnæringen og håndtering av produksjonsfisk.»

Det er ett av punktene knyttet til havbruk som Venstre, KrF, Høyre og Frp ble enige om i forhandlingene om en ny regjeringsplattform.

Særlig siste del av setningen er interessant. Et eget punkt om håndtering av såkalt «prodfisk». I samme åndedrag som miljøkrav til næringen. Det må være første gang «prodfisk», som normalt utgjør et par-tre prosent av et slakt, løftes opp til dette myndighetsnivået.

Kampsak
La det være sagt med en gang; det er neppe partilederne i de borgerlige partiene som vil fremheve viktigheten av å håndtere produksjonsfisk. Jeg vil bli overrasket over om firkløveret overhode vet hva produksjonsfisk er. Dette er fiskeriminister Harald Tom Nesviks (FrP) kampsak.

Aslak Berge

I 2010 uttalte nåværende statsminister Erna Solberg (H): «Vi tror staten ikke kan løse alt best alene, og at de private kan gi verdifulle bidrag. Vi tror at å slippe skaperkraften og enkeltindividene løs vil gi et bedre samfunn.»

Frihet under ansvar. Klassisk borgerlig politikk. Og i klar kontrast til Nesviks praksis som går mot et dristig nytt privat forretningsinitiativ.

Dispensasjon
Den mye omtalte slaktebåten «Norwegian Gannet» hadde allerede fått dispensasjon fra Mattilsynet for paragraf 17 i tilsynets egen kvalitetsforskrift som sier at oppdrettet fisk med sår eller misdannelser, såkalt produksjonsfisk, ikke kan sendes direkte til utlandet. Like før jul denne ble altså tilbakekalt av Nesvik og departementet. Av hensyn til norsk sjømats omdømme skal ikke laks skjemmet av sår eller deformiteter sendes ut av landet – før den er feilrettet.

Dette har så langt stoppet slaktebåten.

Rederiet har svart med å ta saken til retten og varsler anke til Kongen i statsråd. Etter erklæringen av den nye regjeringsplattformen, vil Kongens råd trolig ikke ivre for ny eksport av produksjonsfisk.

Fiskeriministeren støtter seg imidlertid til et mer enn tretti år gammelt kvalitetssystem som er fullmodent for revidering. Og, det oser verken Høyre- eller FrP-politikk av Harald Tom Nesviks reguleringsiver. Heller ikke av en annen FrP’er, direktør Robert Eriksson i Sjømatbedriftene, som fremste målbærer og støttespiller. Her brukes prodfisk-paragrafen i statlig regulering aktivt og proteksjonistisk for å opprettholde en presset konkurranseevne.

Markedet
Kronargumentet for å videreføre forbudet mot å sortere og eksportere «prodfisk» er av hensyn til norsk foredlingsindustri og arbeidsplasser. Samtidig er det slik at en ikke kan bygge sysselsetting og foredlingsindustri av «prodfisk» alene. Til det er volumene for små.

Hovedutfordringene for norsk foredling er, sammen med tollbarrierer, det høye lønnsnivået relativt til nærliggende lavkostland som Polen eller Baltikum. Når eksempelvis Mowi sender hel sløyd fisk til foredling hos Morpol i Nord-Polen, og deretter frakter fileter, porsjoner og koteletter tilbake for salg i Norge, sier det seg selv at det er krevende å bygge en arbeidsintensiv norsk foredlingsindustri. Polakkene gjør jobben for en brøkdel av lønnskostnadene, og nettopp det har bidratt til å slå av lyset i foredlingsfabrikker i en lang rekke vest-europeiske land.

Rederfamiliene Sekkingstad og Hauglands dristige og fremsynte satsing på noe som ikke er ny teknologi, men en potensielt disruptiv metode eller måte å drive forretning på, er interessant. Hvorvidt en slaktebåt med «Norwegian Gannets» utrustning, størrelse og prislapp er veien å gå, et fremskritt i lakselogistikken, samt et bidrag til både samferdsel, dyrevelferd og klimapolitikk, vet vi ikke i dag.

Men la markedet, ikke staten, vurdere det.