Øker skattetrykket – mot sin vilje

Kommentarer
4409

FrP og Høyre tvinges til å sluke kameler.

Anders Langes Parti til sterk nedsettelse av skatter, avgifter og offentlige inngrep (ALP) endret navn til Fremskrittspartiet (FrP) i 1977. De har vokst seg store på sine 41 år. Nå sitter FrP i regjering. Og det er denne regjeringen som i dag foreslår grunnrente, en særskatt for norsk oppdrettsnæring.

Dette smerter selvsagt partimedlemmene i FrP langt inn i sjelen. Særlig når en vet at partiets bidrag til underliggende produksjonsvekst for laks og ørret i sine fem år i regjering har vært minimal.

Bred støtte
Men de har stortingsflertallet med seg.

Ledet an av SV, mener de det er på høy tid å skumme fløten fra oppdrettsnæringen – istedenfor å tilrettelegge for økt produksjon.

Omdømmegevinst?
Beskatning via grunnrente er nært tilknyttet omdømme-forvaltning. Det mener i hvertfall PR-nestor Hans Geelmuyden. Under et møte i Bergen i fjor vår uttalte han at det var «på overtid å innføre en ressursrente». Han tror at når velgerne ser klingende mynt i skrinne kommunekasser, vil oppdrettsnæringen få et omdømme-løft.

Sjømat Norge, på sin side, avviser tanken om at en særskatt kan hjelpe næringen i det offentlige rom.

– Ressursrente var Hans’ svar. Og så ser vi på dem som betaler mest i ressursrente, oljen, og så får de ikke tilgang til Lofoten og Vesterålen. Det nytter ikke å kvittere ut problemet over skatteseddelen, sa administrerende direktør Geir Ove Ystmark under det samme møtet.

Mange vinnere
Gitt at dagens regjeringsforslag får støtte i Stortinget, og det er det liten grunn til å betvile, er det mange vinnere.

Særlig gjelder det de mange lokalsamfunnene som stiller sjøareal til disposisjon for oppdrettsvirksomhet. Dette er fremfor alt en distriktsnæring. Nå kan oppdrettslaksen i større grad enn før konverteres til skoler, veier og sykehjemssenger. Lokalpolitikere i Austevoll, Hitra, Alstahaug og Alta kan spandere bløtkake idag.

Men også utenlandske lakseoppdrettere kan spise kake i en sådan stund. En norsk særskatt forringer nemlig markedslederens konkurranseevne. Det største kakestykket går imidlertid til dem som investerer store summer i å utvikle landbaserte oppdrettsanlegg i oversjøiske markeder. Nå kan de innkassere enda en finansiell buffer – tilsvarende størrelsen på grunnrenten.