50 år med lakseoppdrett har slett ikke vært en sammenhengende champagnefest.
Neste uke er det gått tre måneder siden Havbruksskatteutvalgets rapport (NOU 2019: 18) om beskatning av oppdrettsnæringen ble offentliggjort. Neste uke løper også fristen ut for høringsuttalelser.
Konklusjonen fra et flertall av komitémedlemmene var å foreslå en grunnrentebeskatning på 40 prosent som skulle ilegges landets oppdrettsnæring for laks og ørret. En skatt som ville komme på toppen av dagens generelle selskapsbeskatning på 22 prosent. Et viktig mandat for utvalget har vært å vurdere sannsynligheten for fremtidig lønnsomhet og konkurranseevne i norsk oppdrettssektor, og parallelt med dette å vurdere om en grunnrentebeskatning vil påvirke investeringsnivået i sektoren fremover.
I den anledning har kristiansundfirmaet Kontali Analyse gjort en vurdering av lønnsomheten i næringen – over tid. Det er, som kjent krevende å spå, i sær om fremtiden. Men det er rikelig av historiske data å støtte seg til når en skal vurdere fremtidsutsiktene.
Ambisjoner
Gjennom mer enn 50 års historie har norske myndigheter hatt forskjellige og skiftende ambisjoner bak tildeling av rettigheter til å produsere laks. I nesten halve denne perioden kunne ingen rettighetshaver inneha mer enn en konsesjon, noe som også betyr at myndighetene tydelig begrenset muligheten for et transaksjonsmarked for konsesjoner. Dette var tilfellet helt fram til 1991.
De politiske ambisjonene frem til dette tidspunkt var sterkt preget av å gi de juridiske rammene og støtten til en distriktsorientert og gründerbasert sektor. I 1991 hadde 70 prosent av dagens lisenskapasitet allerede blitt gitt.
«Gjennom det neste tiåret slet industrien lenge økonomisk. Det var ikke før på slutten av 90-tallet at de samlede bransjemarginene og fortjenesten begynte å bevege seg på bærekraftige nivåer. Frem til 2002 ble ytterligere 5-6 prosent av dagens kapasitet gitt gratis, hvorav mange i Finnmark,» påpekes det i Kontali-rapporten som iLaks har fått innsyn i.
«I 2002 bestemte regjeringen seg for å kommersialisere statens rett til å gi konsesjoner, og siden den gang har kapasitetsøkninger medført gebyrer. Fra 2002 til 2015 ble ytterligere 20 prosent av den totale kapasiteten innvilget. I følge estimatet hadde mindre enn syv prosent av bransjens akkumulerte fortjeneste før skatt blitt oppnådd innen 2002!
Fra og med 2015 ble prinsippet om å tilpasse konsesjonsavgifter for ny kapasitet (med evig varighet) til en markedsverdi. Fra 2015 og fram til i dag utgjør andelen av denne typen tildelte kapasitet nær fire prosent.»
Faktisk markedspris
Basert på dette tallet er det også lett å forstå at det først er de siste årene at den virkelige økningen i konsesjonsprisene i annenhåndsmarkedet har funnet sted.
«NOU-en indikerer at staten “bare” har fakturert 6,8 milliarder kroner i lisensavgift (2002 – 2018), av en samlet tildelt kapasitet som er verdt mer enn 200 milliarder kroner i dag, og at det allerede er en betydelig grunnrente som ikke er blitt samlet inn.
Den faktiske lønnsomheten i løpet av de siste 50 årene antyder at et slikt syn er partisk, og tar ikke hensyn til at selve avgiften, eller mangelen på en slik – for tildelt kapasitet, ikke har vært veldig langt fra den faktiske markedsprisen – i årene de ble innvilget,» bemerkes det i rapporten.
Mager lønnsomhet i næringens første, famlende gründerår, taler for lave konsesjonsverdier, mener Kontali Analyse.
«Markedsverdien i et annenhåndsmarked for lisenser for de første tre tiårene av denne historiske gjennomgangen var faktisk på eller nær null. Mellom 1991 og 2002 er den potensielle verdien av «rabatten» mellom markedsverdien og lisensene som ble gitt gratis i perioden, begrenset til under 25 millioner kroner, da nær all tildeling i denne perioden var i Finnmark, der prissetting av andre markedslisenser lå godt under resten av landet – både i denne perioden og det påfølgende tiåret.
Fra 2002 og fram til 2015 kan det hevdes at gebyrer for gitt kapasitet var under markedsverdien, men det skal bemerkes at mange av konsesjonene som ble gitt i denne perioden, også var knyttet til geografiske begrensninger, operasjonelle kriterier eller begrensninger for videresalg.
Basert på dette anslår vi at den reelle «markedsverdien» på tildelingstidspunktet for alle nåværende konsesjoner med evig varighet, kunne ha vært mellom ni og elleve milliarder kroner, og dermed ikke dramatisk høyere enn de 6,8 milliardene som faktisk er samlet inn.»
Fire år med superprofitt
Lakseprisene i Norge har blitt hjulpet av begrensede volumvekstresultater globalt, og av en svekkelse av norske kroner mot de viktigste markedsvalutaene. I 2019 tilsvarte nivået på den laksehandelsvektede valutaindeksen mot norske kroner nær 25 prosent prisforbedring mot gjennomsnittet i tiåret fra 2003-2012.
«For å illustrere hvor viktig de siste årene har vært for å oppnå disse “fem tiårene med akkumulerte resultater”, blir fordelingen av overskudd før skatt over denne perioden sammenlignet med både den tilsvarende fordelingen av omsetning og høstingsvolum.
Merk at både omsetning og overskudd før skatt er uttrykt i reelle verdier (2018 = Indeks 100).
Mens nær 45 prosent av det akkumulerte slaktevolumet ble oppnådd i løpet av de første fire tiårene, ble bare 21 prosent av overskuddet akkumulert i samme periode. Dette betyr at nærmere 80 prosent av overskuddet er oppnådd i løpet av det siste tiåret. Og enda mer karakteristisk er den 48 prosent andelen av fortjenesten som representeres av de siste fire årene.»
