Ny forskning kan avdekke lusesnabelens hemmelighet

Amritha Johny ved Nofima har for første gang beskrevet en tidligere ukjent struktur helt fremst på kroppen til lakselusa. Den ligner en snabel og kan spille en rolle både når lusa sanser laksen og når den fester seg til fiskehuden for første gang. 

Strukturen, som har fått navnet «lusesnabel», er synlig på stadiet der lakselusa trenger en vert. Oppdagelsen kan gi muligheter for å utvikle nye verktøy mot lakselus.

Les publikasjonen HER 

Lusesnabelen ble oppdaget under mikroskopering av copepoditter, det frie stadiet der lakselusen aktivt oppsøker og infiserer en vert. Amritha Johny, som er forsker innen fiskehelse i Nofima, hadde bestemt seg for å studere adferden til lakselusa. Det kunne gi henne et bedre grunnlag for å undersøke hvordan lusa påvirker helsen til laksen.

Analysert
Johny brukte vill lakselus samlet fra oppdrettslaks samt laboratoriestammer. Eggstrengene klekket og utviklet seg til copepoditter i laboratoriet hos Nofima på Ås. Hun screenet lakselusene med mikroskop ved Nofima, før prøvene ble analysert videre med elektronmikroskopi ved NMBU Imaging Centre. Hun la merke til at lakselusa bruker mye tid på å sanse, sondere og trenge gjennom skinnet, og at denne lille strukturen, som ligner en pigg, var veldig aktiv i den prosessen. 

− Det at den bevegde seg gjorde meg nysgjerrig, så jeg ville vite hva det var, sier Johny om hvordan hun ble oppmerksom på den ukjente strukturen. Hun påviste lusesnabelen hos alle lusene hun hadde studert i mikroskopet.

Hun spurte ledende forskere, som heller ikke kjente til den. 

Hva gjør lusesnabelen?
Gjennom mikroskopet fant Johny at strukturen er bøyelig og beveger seg i takt med resten av kroppen, og at den kan skyves ut eller trekkes tilbake i kroppsskallet. Bildene avdekket dessuten en porelignende åpning nær der piggen fester seg til kroppen. 

Trenger å vite mer om rollen til strukturen
– Vi vet fortsatt for lite om hvordan lakselus finner verten sin og fester seg på den. Amritha Johny har oppdaget en struktur hos lakselusa som ikke er beskrevet i tidligere forskning, sier Nick Robinson, seniorforsker i Nofima.

Robinson leder det store internasjonale prosjektet CrispResist, som forsker på mekanismer bak laksens resistens mot lakselus.

– Hvis lakselusas evne til å oppdage og infisere en vert avhenger av spesialiserte strukturer som denne lusesnabelen, åpner det for muligheten til å forstyrre prosessen allerede før lusa rekker å feste seg til verten, sier Johny. 

Johny påpeker at denne strukturen ikke ble funnet hos en annen luseart, Caligus elongatus, i en første undersøkelse. Dette kan bety at lusesnabelen er unik for lakselusen, Lepeophtheirus salmonis.

Det kan gjøre den til et mer presist mål for nye tiltak mot lakselus. Men Johny understreker at det trengs mer forskning før vi kan vite sikkert hvordan lusesnabelen fungerer. Forskerne må blant annet undersøke strukturen nærmere, spesielt hvilken funksjon den har.

Kilde: Johny, A. (2026). Host–Parasite Interaction: A Rostral Spike-like Structure in the Infective Stage of Salmon Lice (Lepeophtheirus salmonis) and Its Putative Role in Sensing and Initial Attachment to the Host. Parasitologia, 6(4), 38. https://doi.org/10.3390/parasitologia6040038