Hvorfor søke norske myndigheter om konsesjoner?
– Tidevannet løfter alle båter, sa president John F. Kennedy.
Slik har det også blitt i oppdrettsnæringen. For nå er det springflo. Med laksepriser som de siste tre år har vaket rundt 60 kroner i snitt, sjøsettes prosjekter som under normale omstendigheter ikke ville blitt vurdert.
Ikke i nærheten
For ser en på snittprisen for laks de siste 20 år, så er den på snaut 35 kroner per kilo. Idag er produksjonskostnadene nærmere 40 enn 30 kroner for åpne anlegg i sjøen. Det er historisk høyt, javisst, men nye produksjonsformer har så langt ikke vært i nærheten av å matche så lave produksjonskostnader.
Andfjord Salmon hentet nylig inn 150 millioner kroner for landbasert oppdrettsanlegg basert på gjennomstrømningsteknologi, og det etter en pre-money valuation på 300 millioner kroner. En verdsettelse som i vesentlig grad består av en strandtomt og en uprøvd idé. Ikke dårlig.
Aslak BergeNorske myndigheter startet idémyldringen ved introduksjonen av utviklingskonsesjonene. Dette har gitt en innovasjonslyst og kreativitet uten sidestykke i moderne havbrukshistorie.
Stålkonstruksjoner
Fiskeridirektoratet har i denne prosessen særlig premiert tunge og kostbare stålkonstruksjoner til havs. Heller ikke disse er uten risiko. SalMar slaktet i løpet av januar ut sin første generasjon fisk av den gulmalte havmerden, og her ble det oppdaget mistanke om ILA på laksen. Hvis selskapet hadde fått påvist ILA på levende fisk, på et tidlig stadie, hadde det betydd brakklegging av riggen og skyhøye tap for SalMar. Dette er garantert noe Nordlaks, NRS og andre med offshore-planer har merket seg.
Offshore-satsingen er selvsagt første steg før en større utflagging av både norsk know-how og kapital. Men det er en annen diskusjon.
Når det er sagt; ikke alle prosjekter når opp.
Mange søknader om utviklingskonsesjoner, ja, et solid flertall av dem, har blitt avvist. Noen har tatt avvisningen tyngre enn andre.
Offer
Florøfirmaet Nekst, som varslet grandiose milliardplaner med kombinasjonen storsmolt og et nedtrekkbare havmerder, fikk kun napp på to av sine 16 omsøkte konsesjoner. Det var de ikke fornøyd med. Nekst-sjef Kjell Audun Aasen klager på «graverende forskjellsbehandling» og at «direktoratet bruker noe en kaller «en helhetsvurdering», og da er det tilsynelatende fritt frem for å vurdere sakene i hytt og pine».
Den smått amatørmessige pressemeldingen ligner offer-kommunikasjon, og styrker neppe selskapets posisjon, verken hos Fiskeridirektoratet eller i det offentlige rom. Da er det bedre å gjøre som andre har gjort før dem – reise ut av landet og satse penger og kompetanse der.
For norske myndigheter har også gitt incentiver til satsing i utlandet.
Over alt
Ved å reelt sett stoppe ordinær vekst på eksisterende matfiskkonsesjoner i verdens største laksenasjon sementeres høye laksepriser. Og med det sukres interessen for å satse i andre land.
Vi leser daglig om nye landbaserte oppdrettsanlegg. Ivrigst av alle er velfinansierte Pure Salmon som vil sette opp en rekke av anlegg fordelt over tre verdensdeler med en samlet produksjonskapasitet på 260.000 tonn laks årlig. Av dette skal 100.000 tonn produseres i vekstmarkedet Kina.
At landbaserte RAS-anlegg kan settes opp praktisk talt over alt, ble nylig illustrert ved Viking Labels i Dubai. De fører opp et nytt 5.000 tonns oppdrettsanlegg midt i ørkenen.
I tårer
En trenger tilsynelatende ikke lengre rene og riktig tempererte fjorder for å produsere oppdrettslaks. Anleggene kan plasseres overalt. Det mest praktiske er da å plassere dem der fisken blir konsumert. Der salgsprisen er høyest.
Så gjenstår det å se hvor mange av disse konseptene som er i drift den dagen lakseprisen igjen faller og stabiliseres på 35 kroner. For en ting er bombesikkert: Mange av de nye oppdrettsprosjektene vil ende i tårer.
