Den siste uken har smertefølelse hos fisk blitt aktualisert gjennom de grusomme lidelsene dokumentert hos lusespiste laks på Frøya. Innlegg fra fiskeoppdretter Niesar og forsker Gjøvik i forbindelse med dyretragedien har igjen blåst liv i debatten som i stor grad ble avgjort for mer enn et tiår siden.
Kilder under faglig kritikk
Niesar reagerer på Dyrevernalliansens kritikk av hans kildebruk – herunder kilder fra forskere uten bakgrunn i smerteforskning, samt kilder som er sterkt faglig kritisert. Samtidig viser Niesar til Key (2015) som argumenterer for at fisk ikke føler smerte fordi de ikke har identisk hjerne som oss. Dette er en artikkel som har skapt enorm respons med et høyt antall svar fra fagfolk. Denne debatten viser nettopp hva vi i Dyrevernalliansen poengterer – blant fagfolkene som har svart på Keys påstander er det kun en liten minoritet som støtter Keys konklusjoner om at fisk ikke føler smerte. Et stort flertall støtter smertefølelse hos fisk, og en liten andel mener at fiskesmerte ikke kan utelukkes, men at det trengs mer forskning på området. Blant norske fagmiljøer er det også tilnærmet konsensus om at fisk føler smerte og at eventuell tvil skal komme fisk til gode.
Både Niesar og Gjøvik argumenterer på tynt grunnlag – faglig, juridisk og dyreetisk.
Fundamental misforståelse av biologien
Gjøvik skriver at ”Stillehavslaks har 100% dødelighet i forbindelse med gyting. Fiskens vev går gradvis i oppløsning mens den enda er i live. Laksen dør til slutt med store sår over hele kroppen. Det er lite trolig at fisk som er konstruert for å dø på en slik måte er utstyrt med bevissthetsopplevelser av smerte.”
Denne konklusjonen tyder på en fundamental misforståelse av evolusjonens premisser. Stillehavslaksen dør etter gyting. På det tidspunktet har genene allerede gått videre til neste generasjon. Faktisk er dødeligheten forbundet med at fisken investerer så hardt i eget avkom at den til slutt går på tomgang. Men målet er nådd: genene er ført videre til neste generasjon. I og med at fiskene ikke reproduserer flere ganger, er alt som skjer etter dette punktet irrelevant med tanke på evolusjonen. Genene er allerede ført videre. Lidelsen kan ikke svekke fiskens konkurranse i genpoolen, for genene er allerede på vei til neste generasjon når smerten oppleves.
Laksen er ikke alene om å gi alt for å sikre avkommets overlevelse. Dette er en av de mest fundamentale konsekvensene av evolusjonsteorien. Mange ulike pattedyr og fugler er villige til (og ender opp med å) ofre livet for sine unger. Samtidig har de fleste dyr (inkludert mennesker!) en mer eller mindre smertefull og forferdelig død. Men enhver med grunnleggende biologiske kunnskaper forstår at smerteopplevelse kan ikke overstyre viktigere evolusjonære prosesser, som videreføring av gener. Satt på spissen, kunne slik argumentasjon like gjerne endt i feilslutningen at kvinner umulig kan oppfatte smerte: «Det er lite trolig at kvinner som er konstruert for å føde en enorm unge fra et trangt bekken er utstyrt med bevissthetsopplevelser av smerte». Det er tydelig at argumentasjonen er på ville veier.
Raske konklusjoner fører til feilslutninger
Gjøvik mener også at hjernestørrelsen tyder på at fisk kanskje ikke føler smerte. Også dette er en påstand som mangler faglig belegg. Før tenkte man at fugler umulig kunne være smarte fordi deres hjerner var for små. Fordi det å fly er svært energimessig kostbart, er fugler ekstremt avhengig av å være lette. Hjernen har derfor organisert seg på en langt mer effektiv måte hos fugler enn for eksempel hos aper.
Både Niesar og Gjøvik kommenterer at fiskens hjerne er annerledes oppbygget enn vår egen – og tolker dette som et tegn på at fisk muligens ikke opplever smerte slik vi gjør. Derimot er det ikke uvanlig at ulike dyregrupper har funnet ulike løsninger på samme problem. Med Gjøvik og Niesars logikk kunne man konkludert at blekkspruter ikke kan se, fordi øynene ikke er bygget opp på samme måte som pattedyr, fisk og fugl har. De har derimot utviklet sine spesielle øyne helt parallelt med øynene til andre dyr.
Et løft for fiskevelferden?
Våre ulikheter til tross, ser det ut til at Niesar, Gjøvik og Dyrevernalliansen kan enes om én ting: dyreetikk i oppdrettsnæringen er et tema som trenger å løftes frem. Mange oppdrettere gjør så godt de kan for at fisken skal ha det så bra som mulig innenfor næringens rammer. Sammen har vi muligheten til å jobbe med de rammene for å skape bedre muligheter for både fisk og oppdretter.
