I sin iver etter å kjempe for at soyadyrking i Brasil blir gjort på en forsvarlig måte ut fra miljø og sosiale hensyn, glemmer miljøvernerne å se hvem de er alliert med. Både norske fiskefôrprodusenter og produsenter av landbruksfôr har i mange år arbeidet aktivt med å kjøpe soya fra Brasil som er produsert på en ansvarlig måte.
Brasil er Sør Amerikas største stat – hele Europa ville ha fått plass i Brasil. Da er det kanskje ikke så urimelig at vi bruker et areal på størrelse med Vestfold fylke til å produsere en fôrråvare som brukes til å produsere laks for hele verden.
De problemstillingene som er knyttet til dyrking av soya er ikke spesifikke for soya – det som er sakens kjerne er hvordan en utøver ansvarlig landbruk. Problemstillingene er like relevante i Brasil som i Norge. Det dreier seg om hvordan en skal beskytte verdifulle og artsrike områder fra å bli dyrket opp til landbruksjord, at en respekterer at arbeiderene har sikre arbeidsforhold og at en overholder menneskerettigheter og de rettigheter som urbefolkningen har. I tillegg går det på at landbruket må vise ansvar i bruk av sprøytemidler og bevare jorden i fruktbar stand. I Norge kjenner vi disse problemstillingene for eksempel knyttet til oppdyrking av verdifulle våtmarksområder og oppslag i pressen om uverdige arbeidsforhold for utenlandske jordbærplukkere.
All soya Skretting kjøper fra Brasil er sertifisert og godkjent etter en standard som heter Proterra, og vi er medlem av ProTerra stiftelsen. ProTerra standarden ble utviklet i 2006 av Sveitsiske Coop og Verden Villmarks fond (WWF). ProTerra standarden adresserer de største utfordringene ved produksjon av planteråvarer knyttet til beskyttelse av miljøet. Den har et spesielt fokus på biologisk mangfold og områder med høy verneverdi, lovlig bruk av land og vann, og respekt for de behov og rettigheter småbrukere og urfolk har, samt beskyttelse av arbeidstakernes helse og rettigheter.
Kravet i ProTerra standarden er at soya ikke kan komme fra landbruksjord som er dyrket opp etter 2009. Det blir da urimelig å hevde at norsk laks bidrar til redusert biologisk mangfold i Brasil.
Soya er viktig for Brasiliansk økonomi. Norsk oppdrettsnæring kjøper ikke hele soyabønner, men foredlet soya protein konsentrat. Dette bidrar både til arbeidsplasser og en avansert teknologisk industri i Brasil.
Problemene knyttet til utstrakt bruk av sprøytemidler blir tatt opp. En del av den soyaen som dyrkes i Brasil er genmodifiserte varianter som er resistente mot visse ugrassprøytemidler. Det gjør at ved dyrking av denne type genmodifisert soya, så fører det til utstrakt bruk av sprøyting av midler mot ugras. Vi deler Spire sin bekymring omkring utstrakt bruk av ugrassprøytemidler i denne sammenheng. Men det Spire ikke nevner er at ikke inneholder genmodifisert soya. Ved dyrking av ikke genmodifisert soya brukes mindre sprøytemidler, så også her støtter norsk fôrindustri en praksis som er gunstig for miljøet i denne sammenheng.
Brasil er en stor produsent av soya, men bare en liten del (ca. 15 prosent) blir eksportert til Europa og Norge. Det er i praksis bare kjøpere fra Europa og Norge som setter detaljerte og spesifikke miljø og bærekraftskrav til produsentene i Brasil. Kjøpere fra andre deler av verden gjør ikke dette. Det er her jeg mener miljøvernerne bomber egne allierte. I stedet for å svartmale norsk laks, burde de holdt den fram som et eksempel på hvilke krav en skal sette når en kjøper soya fra Brasil. Hvis vi kunne fått kjøpere fra andre deler av verden til å sette like strenge krav som vi setter, så ville mye være vunnet.
Jeg synes også det er leit å lese et innlegg som til de grader rakker ned på et helt land og en industri. Nylig deltok jeg på et seminar hvor representanter fra Brasilianske myndigheter og bønder fortalte hvordan de arbeidet for å drive soyaproduksjonen ansvarlig. Myndighetene har innført et omfattende lovverk for å hindre ulovlig avskoging. De har daglig 3000 politifolk som bare arbeider med ulovlig avskoging. Disse politifolkene bruker daglig satellittovervåking og helikopter for å fakke avskogingsforbryterne. I tillegg må brasilianske bønder i henhold til loven sette av 20-80 % av landområdene sine som uberørte landområder. Jeg vil påstå at lovverket på dette området er mye bedre og strengere enn i Norge. Hvilket vern har artsrike områder mot nydyrking i Norge hvis det ikke er naturreservat eller nasjonalpark? Kanskje vi her har noe å lære av Brasil.
Miljøorganisasjonen Spire berører heller ikke det grunnleggende og sentrale problemet; matforsyning. I 2050 vil vi kanskje være ni milliarder mennesker på denne jorden, to milliarder flere enn i dag – og de skal ha mat hver dag. Mange ønsker å spise kjøtt eller oppdrettsfisk, og da trenger vi å dyrke fôrråvarer. Men det vil ikke være mulig at vi alle kan ha kjøtt til middag så ofte vi vil, kanskje må særlig den vestlige verden kutte ned på kjøttforbruket. Men det og ikke kunne velge seg en biff – eller fisk – til middag er kanskje ikke et like populært og enkelt budskap å bære til torgs.
