Kommunalt vedtak gir flere spørsmål enn svar.
Tidligere i høst kunne Tromsø kommune glede seg over å få utbetalt 30,8 millioner kroner fra Havbruksfondet, basert på kommunens lakseoppdrettsvirksomhet. I årene som kommer kan det imidlertid bli magrere utbetalinger til ishavsbyen – i hvertfall hvis flertallet i kommunestyret får det som de vil.
Onsdag ble det nemlig kjent at Tromsø kommune sier nei oppdrett i åpne anlegg i sjø.
– Fremtiden til oppdrettsnæringa er på land. I Norge har vi mulighet til å gjøre det, og da bør vi gå foran, uttalte Arbeiderpartiets gruppeleder Jarle Heitmann til nettavisen iTromsø.
Kommunen vil nå sette i gang arbeidet med å lete etter egnede areal hvor det kan etableres fiskeoppdrett på land.
Teknologivalg
Vedtaket er interessant, av flere grunner.
Aslak BergeDet er en selvfølgelig demokratisk rett for en hver kommune å bestemme hvilken næringsaktivitet en vil ha, og ikke ha, i sin kommune. Samtidig er det viktig at slike beslutninger bygges på et solid faktagrunnlag.
Kommunestyret i hjembyen til Norges Sjømatråd gjør her et radikalt teknologivalg for oppdrettsnæringen: Dens fremtid ligger på land.
Den ligger altså ikke i sjøen, hvor Golfstrømmens ideelle temperatur har vært en nøkkel og en grunnpilar til å sikre Norges posisjon som verdens største lakseoppdretter. Dette er altså noe flertallet av medlemmene i kommunestyret mener å ha bedre kompetanse på enn en næring som produserer fisk, i sjøen, for 70 milliarder kroner i året – med formidabel lønnsomhet.
Seint på banen
Selv om Jarle Heitmann (Ap) og hans meningsfeller i kommunestyret fastslår at oppdrettsnæringens fremtid ligger på land, er det så langt ikke bygget ett eneste landbaserte oppdrettsanlegg i landsdelen. Først nå vil kommunen se seg om etter egnede tomter for denne fremtidsnæringen. Hvis det er så åpenbart at fremtiden er laks på land; hvorfor har ikke kommunen satset tidligere?
Det planlegges imidlertid ett anlegg på Andøy, i nabofylket Nordland, som etter planen skal oppføres i 2019. Landbaserte oppdrettsanlegg har historisk sett til felles at de ikke tjener penger. Produksjonskostnadene per kilo har vært høyere enn salgsprisen. Hvorvidt dette nye anlegget vil være i stand til å løse dette problemet gjenstår å se.
Den negative kontantstrømmen har medført at landets banker har vært restriktive til utlån til landbaserte oppdrettsanlegg.
Oversjøiske anlegg
Anlegget på Andøy sikter på 10.000 tonn laks årlig – nesten tre ganger mer enn landets foreløpig eneste anlegg i samme kategori, Fredrikstad Seafood. Selv om det er stort etter norsk standard, blir det smått sammenlignet med de massive landbaserte oppdrettsanleggene som nå føres opp i USA. Også Japan og Kina er ivrige på å bygge landanlegg. Det er naturlig, ettersom disse markedene, som idag forsynes av flybåren fisk, nyter vesentlig høyere laksepriser enn hva en oppnår i Norge og resten av Europa. Høyere salgspriser gjør det enklere å oppnå konkurransedyktige produksjonskostnader.
Det er derfor en økende grad av enighet internasjonalt om at landbaserte oppdrettsanleggs framtid ligger i disse oversjøiske markedene – ikke i regioner dominert av konkurrerende oppdrettsanlegg i sjø.
Tromsø er velsignet med en eksplosiv økning i turismen, drevet av asiatiske nordlysjegere. Her ligger definitivt store fremtidsmuligheter for både sysselsetting, investeringer og skatteinntekter for kommunen, dersom den forvalter turistindustrien på en god måte. Nedstenging av svært lønnsomme sjøanlegg og tilrettelegging for en storstilt utbygging av landbaserte oppdrettsanlegg lukter imidlertid næringsfiendtlig miljøpopulisme, og vil neppe gjøre annet enn å plassere Tromsø kommune på sidelinjen av det som mange har utpekt til Norges viktigste fremtidsnæring; fiskeoppdrett – i sjø.
