Her finner vi et vell av informasjon og data, som uavhengig av forskernes vurderinger er et lite skattkammer. Denne kommentaren begrenser seg til lakselus som tema.
Det er liten tvil om følgende:
- Infeksjonsnivået av lakselus i oppdrettsanlegg avhenger av mengden (tettheten) av oppdrettslaks i omgivelsene. Høy tetthet gir stort smittepress.
- Det er høyt infeksjonsnivå på vill laksefisk i oppdrettsintensive områder sammenlignet med områder uten oppdrett.
For oppdrettsnæringen er det en utfordring at anleggene smitter hverandre. Men er det et stort problem for villfisken?
Forskernes modell
Kapittelet om lakselus dreier seg om hvordan man best kan modellere produksjon av luselarver, spredningen av dem og effekten på vill laksefisk. Modellen for produksjon og spredning av luselarver er sikkert riktig. Men reell effekt på villfisken er ikke belyst. Hvorfor kan ikke forskerne etterprøve sine prognoser ved å sjekke hvordan det faktisk gikk med bestandene av vill laksefisk? Ga høy beregnet dødelighet på utvandrende laksesmolt og på fjordstasjonær aure en tilsvarende bestandsreduksjon? Ga lave infeksjonsnivå og lave dødelighetsprognoser bestandsoppsving?
Det nasjonale lakselusovervåkningsprogrammet sitter nå på data fra flere tiår noen steder, men vi har aldri sett forsøk på å sammenholde prognoser med faktisk utvikling. La oss derfor realitetsorientere oss ved å se på slike sammenhenger.
Laksen i Hardangerfjorden
HI skriver dette om Hardangerfjorden:
En direkte vurdering av risiko for vill laksesmolt basert på trålfanget fisk i ytre Hardanger (Etne) i 2012 indikerte fra lav (< 7 %) til høy risiko (54 %) for økt dødelighet hos utvandrende laksesmolt i de ulike fangstukene i 2012 (tabell 4.5.2). Dette indikerer at hele årskull av laksesmolt kan ha blitt påvirket i 2012 (og i 2011) avhengig av når smolten svømte ut i havet, og dette var en betydelig forverring sammenlignet 2010 i dette området.
Problemet er at spådommen om massiv dødelighet på utvandrende smolt i 2011 og 2012 ikke manifesterte seg i svake årsklasser av gytelaks i 2012 og 2013. Ifølge gytefisktellinger utført av UNI Research var gytebestandene høyere i 2013 enn i perioden før 2011, men noe mindre enn i 2011 (som var et toppår) og 2012[1]. Gytefisktellingen omfattet 50 elver på Vestlandet, hvorav 19 i Hardanger.
I 2011 hadde omtrent alle elvene på Vestlandet et betydelig oppsving i innsiget av laks. UNI Research skriver om dette:
Økingen i 2011 besto i hovedsak av økt innsig av mellomlaks, og tilsier derfor at smolten som vandret ut fra elvene i 2009 hadde spesielt god sjøoverlevelse.
Rapporten fra den nasjonale lakselusovervåkningen om 2009 (publisert i 2010) var uenig. Her står det:
Alle disse dataene indikerer at lakselus kan være en betydelig populasjonsregulerende faktor i dette fjordsystemet. Den nasjonale laksefjorden i Etne har tilsynelatende liten effekt, sannsynligvis på grunn av sitt begrensede omfang. Bæreevnen i Hardangerfjorden med hensyn til interaksjonen oppdrett-lakselus-ville laksebestander ser derfor ut til å være overskredet…
Når det gjelder smoltutvandringen fra Hardanger i 2013, skriver HI:
I 2013 er det igjen en betydelig forbedring i første del av smoltutvandringsperioden og estimert bestandsreduksjon vurderes til 0–1 % og liten. (…) Situasjonen for laksesmolt vurderes derfor som betydelig forbedret fra 2012 og er antatt å ha liten effekt på laksebestandene.
Hvordan gikk det? I 2013 gikk det opp 1154 villaks og 922 sjøaure gjennom fangstfella i Etneelva. I 2014 var det ved utgangen av september registrert bare 305 villaks og 227 sjøaure. Altså motsatt utvikling av forventet.
Sjøauren i Hardanger og Namdalen
Det er femte året at HI tipper utviklingen til sjøauren. Tabellen nedenfor gjengir prognosene for Hardanger og Namsen-området, som er to av de fire intensivt undersøkte områdene i HIs program (de andre er Romsdalsfjorden og Altafjorden). Her er det rødt over det meste. Så vidt jeg skjønner må sjøaure som utsettes for slik massiv dødelighet over mange påfølgende år til slutt dø ut, men det har den altså ikke gjort.
[1] Gytefisktelling og registrering av rømt oppdrettslaks i elver på Vestlandet høsten 2013. LFI-rapport nr: 230. https://uni.no/media/manual_upload/LFI_230.pdf
I Hardanger viser gytefisktellingene at sjøaurebestandene har holdt seg på omtrent samme nivå i perioden 2004-2013. Figuren nedenfor er kopiert fram LFI-rapport nr 230.
Spådommen for Namdalsområdet i 2014 er altså 98% dødelighet for sjøauren. Den som lever får se.
Jeg har også i tidligere kommentarer påpekt den manglende sammenhengen mellom prognosene for lusindusert dødelighet og den påfølgende bestandsutviklingen, blant annet med eksempler fra Trondheimsfjorden og Namsenfjorden (https://www.intrafish.no/norsk/nyheter/article1404722.ece), og fra Ryfylke (https://www.intrafish.no/norsk/nyheter/article1406578.ece).
Effekten av nasjonale laksefjorder
HI oppsummerer dette slik:
Resultatene viser i tillegg at infeksjonen alltid var lav i store nasjonale laksefjorder og hadde ingen antatt negativ bestandseffekt på vill sjøørret.
Syretesten blir derfor om mangel på lusinfeksjon har gitt en annerledes og bedre utvikling i de store nasjonale laksefjordene enn andre steder. Svaret er nei. Eksempelvis har sjøauren hatt samme negative utvikling i Trondheimsfjorden som i Hardangerfjorden.
Det burde være et stort paradoks at lite lus gir samme negative utvikling som mye lus, og mye lus gir ikke den forventete negative utviklingen. Slike paradokser bryr ikke HI seg om å finne forklaringen på. Det er den kanoniserte grenseverdien på 0,1 lus/g fisk som avgjør om fisken dør eller ikke. Forskerne blir ikke forundret av prognoser som tilsier 98% dødelighet, men som likevel ikke gjør det minste inntrykk på bestanden.
Men vi som ikke har like godt vett som forskerne lar oss forundre. Vi er imidlertid enige i HIs konklusjon i avsnittet Kunnskapshull og behov for økt overvåkning og FoU:
Kunnskapen om økologiske effekter av et gitt smittepress på bestander av vill laksefisk må økes, slik at mer presise grenseverdier kan utvikles.
Konklusjon
Poenget her er at forutsetningene som HIs modell bygger på nødvendigvis må være feil. Enten tåler vill laksefisk mye høyere infeksjonsnivå enn det modellen forutsetter, eller så må smittepresset være mye mindre enn det modellen beregner. Som eksemplene ovenfor viser, er det ingen sammenheng mellom lusinfeksjon på vill laksefisk og bestandsutviklingen. Vi må kunne forvente at HI forklarer oss hvorfor modellen ikke virker i disse tilfellene, og samtidig vise til eksempler på at den virker. HI kan ikke fortsette å kommunisere til allmennheten at lakselusa dreper villfisken, når reelle data tyder på det motsatte.
