Kampen om laksetillatelser

Meninger
915

De mellomstore oppdretterne «vant» konkurransen om nye havbrukstillatelser i 2018. Men det ble svært store prisforskjeller mellom produksjonsområder. Kanskje bør auksjonsopplegget endres?

Nofima har på oppdrag av Nærings- og Fiskeridepartementet evaluert kapasitetsøkningen i lakseoppdrett i fjor. Et viktig spørsmål, etter evalueringen, er om auksjonsopplegget bør være annerledes neste gang. Størstedelen av vederlaget for ny kapasitet går til kommunene som har lakseoppdrett, så jo høyere pris oppdretterne betaler, jo mer får kommunene.

Med trafikklys-systemet fra 2017 kan tillatelseskapasitet justeres hvert andre år i de 13 produksjonsområdene for havbruk. I grønne områder, hvor miljøpåvirkningen fra lakselus i anleggene på villfisk er vurdert til å være akseptabel, kan den samlede produksjonskapasitet økes med seks prosent. Kapasitet er «maksimal tillatt biomasse» (MTB), og angir i tonn hvor mye fisk det maksimalt kan være i merdene. I gule områder, hvor påvirkningen anses moderat, består dagens MTB. I røde områder, med uakseptabel påvirkning, kan departementet nedjustere MTB.

Eirik Mikkelsen. FOTO: Nofima

I 2018 ble ny kapasitet for første gang fordelt etter trafikklyssystemet. Det ble brukt tre fordelingsmekanismer.

1) Etablerte oppdrettere i grønne områder kunne øke sin MTB med to prosent til en fast pris 120.000 kroner per tonn.

2) På lokaliteter uten lakselus-problemer kunne MTB økes med seks prosent etter at unntakssøknad var godkjent. Også det til 120.000 kroner per tonn. Dette gjaldt både for lokaliteter i grønt, gult eller rødt område.

3) Resterende MTB-kapasitet, opp til seks prosent samlet økning i grønne områder, ble tilbudt på auksjon der «alle» kunne by.

Hvem kjøpte kapasitet i 2018?
Nesten alle som kunne kjøpe to prosent økt kapasitet til fast pris gjorde det.

Det kom inn unntakssøknader for 43 lokaliteter, men hele 31 fikk avslag. Svært lite kapasitet ble altså fordelt på den måten. Regelverket for unntakssøknader bør kanskje endres, eller det må informeres bedre hvis man skal ha en lignende ordning i framtiden. Mesteparten av ny kapasitet ble fordelt på auksjonene for de åtte grønne områdene. Minsteprisen var 120.000 kroner per tonn.

Flere mente at tildelingsmekanismene var en gavepakke til de store oppdretterne. Både fordi fastprisen/minsteprisen var høy i forhold til hva som tidligere har vært betalt i vederlag for nye tillatelser, og fordi man antok det ble antatt at bedre kapitaltilgang og administrativ kapasitet favoriserte dem.

Imidlertid var det de mellomstore selskapene som var vinnerne, i alle fall hvis størrelse er målt etter tillatelseskapasitet. De mellomstore, med tilsvarende 10-19 gamle «standard» tillatelser (780 tonn MTB), økte sin andel av total MTB på bekostning av både de små og de store oppdretterne. De hadde 12 prosent av total MTB før 2018, og kjøpte 18 prosent av ny kapasitet i 2018.

Selskapsstørrelse målt etter kapital spilte imidlertid også inn. Jo mer egenkapital et selskap hadde, jo mer kapasitet kjøpte de typisk. Men var det de mest effektive selskapene som kjøpte ny kapasitet? Det er vanskelig å finne egnede mål på effektivitet for dette, men vi fant i alle fall ingen sammenheng mellom kjøp av kapasitet og selskapenes driftsmargin i 2017.

Betalingsvilje: Høy og veldig høy
Fastprisen/minsteprisen på 120.000 kroner per tonn tilsvarer over 93 millioner kroner for 780 tonn. Det er 27 millioner kroner mer enn høyeste bud i auksjonsdelen av 2013-runden, hvor de fleste tillatelsene ellers ble solgt til en fast pris på ti millioner kroner. I auksjonene i 2018 var vinnende bud fra 129.000 til 252.000 kroner per tonn. Det siste tilsvarer over 196 millioner kroner for 780 tonn. Likevel ble praktisk talt all tilgjengelig kapasitet solgt.

Hvis en oppdretter har fysisk infrastruktur med ledig kapasitet, kan noen tonn ekstra MTB gi veldig god avkastning. I alle fall med laksepriser som de siste par årene. Det kan være med på å forklare den høye betalingsviljen. Enkeltselskap kjøpte i snitt 550 tonn MTB per produksjonsområde, men det var stor variasjon.

Store prisforskjeller
Gjennomsnittlig pris på auksjonene varierte mye mellom produksjonsområdene. Fra 132.000 til 250.000 kroner per tonn. Noe av prisforskjellene kan skyldes forskjeller i de naturlige forholdene for å drive havbruk, eller selskapsspesifikke forskjeller, blant annet hvor mye ledig kapasitet de har på lokaliteter. Vår evaluering så ikke på disse årsakene, men derimot på forhold ved selve auksjonsmarkedet i hvert produksjonsområde. Det kan se ut som antallet selskaper som allerede var etablert der, hvor dominerende enkeltselskaper var, og hvor mye MTB som totalt var tilgjengelig for auksjon, kan ha spilt inn. Vi anbefaler at årsaker til prisforskjellene mellom produksjonsområdene undersøkes nærmere før ny auksjon og kapasitetsøkning gjennomføres.

Evalueringen tok også for seg andre spørsmål, blant annet hvordan det praktiske opplegget fungerte, og om andelen ny kapasitet fordelt med hver av de ulike mekanismene burde vært annerledes.

Forskningen:
Mikkelsen, E. 2019: Kapasitetsøkning i havbruk 2017/2018. Samfunnsøkonomisk evaluering. Nofima rapport 13/2019. Evalueringen ble gjort for Nærings- og fiskeridepartementet.