Har auksjonsvinnerne kjøpt gullet for dyrt?

Kommentarer
7349

Statens lakseauksjon viser en enestående fremtidsoptimisme.

I morges ble det kjent at 13 oppdrettselskaper har bydd, og fått tilslag, på ny produksjonsvekst for 2,3 milliarder kroner. Totalt sett kan disse oppdretterne øke sin produksjon med 11.879 tonn i maksimal tillatt biomasse (MTB). Auksjonen er i skrivende stund ikke avsluttet.

Den pågående lakseauksjonen er interessant, av flere grunner.

Fremtidstro
Men først et lite bakteppe.

I vinter traff jeg to av Vestlandets mest profilerte lakseoppdrettere. Vi diskuterte da regjeringens iver etter å skattlegge oppdretterne og deres vekstambisjoner. De var begge lokalisert i rød sone, og kunne følgelig ikke søke vekst eller by i en kommende auksjon.

– Den største fordelen med å være i rød sone er at vi slipper å betale 120.000 kroner per tonn for ny vekst, humret en av dem – og fikk støtte av den andre.

Med dagens auksjonsresultater kan en trygt konkludere med at ingen av dem ville ha nådd opp og sikret seg produksjonsvekst i auksjonen – også om de hadde vært i grønn sone. Til det var de ikke optimistiske nok.

For det laveste tilslaget i Nærings- og fiskeridepartementets auksjon er 158.000 kroner – i det som historisk sett har vært det mest krevende geografiske området for norsk lakseoppdrett, Øst-Finnmark.

Prising
Først og fremst gir auksjonen oss et bilde av fremtidstroen som råder. La det være sagt med en gang: Optimismen er skyhøy. Gjennom sin budgivning og prising av retten til å produsere laks, viser en samlet oppdrettsnæring en kjøpervilje som overstiger alt en tidligere har sett.

Metoden som er brukt, auksjonsprinsippet, aktualiserer skattediskusjonen som har pågått de siste månedene. For det norske samfunnet, rent samfunnsøkonomisk, er en auksjon den beste måten å sørge for salg av statens ressurser. Det gir riktigst prising av vekst – og samtidig mest mulig midler til statskassen.

2,3 milliarder kroner illustrerer noe av skattepotensialet som laksebransjen kan tilby. Det blir sykehjem, skoler og jagerfly av slikt.

Lissepasning
På forhånd hadde Norske Sjømatbedrifters Landsforening (NSL) advart om at auksjonen ville favorisere store versus små selskaper.

– Det at man legger opp til en minstepris på 120 millioner kroner per konsesjon er ubegripelig. I områder med størst dominans av børsnoterte selskap kan den reelle prisen fort komme opp på mellom 200–250 millioner kroner per konsesjon. Man trenger ikke være matematiker for å skjønne at dette er en lissepasning til kun noen få store børsnoterte selskaper, uttalte NSL-sjef Robert Eriksson.

Bemerkelsesverdig er det da at det selskapet som bød mest, og fikk et tilslag på nær en halv milliard, var lille Lovundlaks. De sikret seg produksjonsvekst tilsvarende 2,37 konsesjoner for den nette sum av 466,2 millioner kroner. Omregnet til en ordinær konsesjon, på 780 tonn, koster hver konsesjon da 196,7 millioner kroner.

Om ikke det flagger fremtidstro, så vet ikke jeg.

Vinnerens forbannelse
Som en hver auksjon, er naturligvis faren for byderne at de byr for høyt. Det er den virkelige risikoen. I lærebøkene på Norges Handelshøyskole heter dette Winners curse, «Vinnerens forbannelse».

Gull kan kjøpes for dyrt.

Jeg sier, vel og merke, ikke at Lovundlaks eller andre oppdrettere har bydd for mye. Det vet jeg ikke, og jeg stoler på at de har gjort grundige analyser og kalkyler i forkant. Men fremtidsspådommer er ingen eksakt vitenskap. Og hva fremtiden bringer, vet som kjent de færreste av oss.