For ni år siden spådde Financial Times «Peak salmon». Inntreffer det nå?

Comeback for lakselordenes fisk.

– Det er så lett å selge laks. Det er helt vilt, sa en lakseselger på messegulvet under Barcelona-messen i forrige uke.

– Men det må du ikke skrive altså, la ha til med et glis.

Selv med priser mellom 110 og 120 kroner kiloet flokket kjøperne seg rundt oppdretternes og eksportørenes påkostede stands. Etterspørselen er brennhet.

Snakkis
Grunnrenteskatten var naturligvis det mest omtalte temaet under messen, men spådommene om en mulig nullvekst i lakseproduksjonen kom som en god nummer to.

Nå er det ikke første gangen markedsobservatører spår at lakseproduksjonen har nådd toppen. Det samme gjorde Financial Times (og seinere også Bloomberg) vinteren 2014.

«Teorien om «peak fish» er beslektet med teorien i oljebransjen hvor utgangspunktet er at produksjonen topper ut før den synker på grunn av begrensede reserver. «Peak salmon» kan bli en virkelighet», skrev Financial Times, og siterte Andy Sharpless, konsernsjef i miljøorganisasjonen Oceana: – Toppen i fiskeri betyr toppen for laks.

Det var en logisk brist der. Laksen kan fôres opp på alternative råvarer. Tipset holdt ikke stikk. Siden den gang har verdens lakseproduksjon lagt på seg med 34 prosent – nær 700.000 tonn.

Men nå, ni år seinere, er situasjonen en annen. Denne gang er det ikke miljøvernere, med en tydelig agenda mot fiskeoppdrett i åpne merder, som fremmer dette budskapet. Det er oppdretterne selv. Både Salmones Camanchaca og Alsaker setter pengene sine på nullvekst i tilbudet.

Liv og lære
I Norge har vi stilt oss med en regjering som stadig messer, på innpust og utpust, om hvilke enorme muligheter som ligger i fiskeoppdrett og i havrommet, men i handling gjør det diametralt motsatte. Luftige ideer om femdobling møtes med byggestopp for landbaserte oppdrettsanlegg, biomassenedtrekk, formue- og utbytteskatt som jager eierne bort og en grunnrenteskatt som vasker vekk investeringslyst.

Regjeringene i laksestormaktene Chile og Canada er i samme kategori. Det blir ikke produksjonsvekst der heller.

Etterspørselen er imidlertid frikoblet fra utfordringer på tilbudssiden. Stadig flere kunder vil ha sushi og røkelaks. Og de er beredt på å betale en premie for det.

Følgene har vi sett allerede. Snittprisen så langt i år er doblet fra nivået som ble oppnådd i koronaåret 2020.

Inflasjon
Nå er ikke laksen den eneste matvaren som har blitt vesentlig dyrere de siste par-tre år. «Foodinflation» har etterhvert blitt et velbrukt begrep. Og det er heller ikke noe nytt at laksen er svært dyr relativt til annen mat. Nettopp det har vært malen helt frem til oppdrettslaksen bygget ihjel det tradisjonelt sett eksklusive villaksmarkedet på begynnelsen av 1990-tallet – og har igjen blitt en realitet det siste tiåret.

Nullvekst i tilbudet kan muligens fremstå forlokkende for mange, ikke minst dem som sitter på konsesjoner til å produsere fisk. Camanchaca-topp Ricardo Garcia mener derimot nullvekst er næringens største problem:

– Grunnrenteskatten er symptomatisk. Høy profitt tiltrekker seg mer skatt. Denne gang var det Norge. Det kan komme andre steder neste gang, advarte han under et seminar i regi av Fish Pool på fasjonable Hotel W i Barcelona.

Forsvinne
Og hvis det blir trøblete for oppdretterne, kan det fort bli krevende for de uavhengige eksportørene også. De som er så heldige at de har god sourcing – tilgang på fisk.

Ingenting ødelegger markeder som en heftig prisøkning. Men så er det da heller ikke nok fisk til alle. Demand destruction. En god del mindre godt betalende markeder vil simpelthen forsvinne.

Til syvende og sist vil utsiktene for laksesalget bestemmes av etterspørselselastisiteten, det vil si etterspørselens priselastisitet – altså hvor mange prosent etterspørselen etter et gode endres når prisen endres med en prosent.

Laksen kan igjen bli øremerket de velbemidlede. Gå fra hverdagsmat i ferskvarediskene hos supermarkedkjedene til høyprissegmentet, med hvite duker og sølvbestikk. Der den kom i fra.