Det er nærmest blitt en tradisjon ved nyttår at Norges Sjømatråd legger fram rekordstatistikk for fiskeeksporten. Gode eksporttall er godt nytt for sjømatnæringen, tilstøtende industri, lokalsamfunn og nasjonaløkonomien. Men dersom denne næringen for alvor skal fylle gapet etter en forventet nedgang i petroleumsaktiviteten, vil vi advare mot å bli blendet av «at det går så godt» i sjømatnæringen.
Vi er i en heldig situasjon med god etterspørsel etter sjømat i mange land. Norge står for en vesentlig tilførsel av fisk til markeder med underdekning av egen sjømat. Men sjømatnæringen har store sko å fylle dersom man skal overta oljenæringens rolle som økonomisk bærebjelke for velferdsstaten. Da må ambisjonsnivået være høyere enn å forbli i rollen som råvareleverandør av fisk. Bedriftene kan ikke ta det ansvaret alene, politikerne må også legge til rette for vekst og utvikling.
Fisk = norske interesser
Fra den spede begynnelsen for 40 år siden har fremsynte politikere lagt til rette for at vi skal bli en betydelig olje- og gassprodusent. Vi har bygd en sterk identitet som en viktig oljenasjon, og Norges interesser er uløselig knyttet til vilkårene for å drive lønnsom olje- og gassvirksomhet i våre områder. Skiftende regjeringer har de siste årene uttalt at Norge skal bli verdens ledende sjømatnasjon. Det er klokt, men det betinger at vi også i større grad må se på oss selv som en sjømatnasjon, og at sjømat inkluderes i det som løftes opp som «Norges interesser» på en langt tydeligere måte.
På det handelsmessige området betyr dette først og fremst at norsk sjømat må få samme frie markedsadgang til EU som det øvrig norsk industri har. Ingen aktører i norsk oljenæring har måtte gi opp sin produksjon fordi produktet møter høye tollmurer i Sverige, Danmark, Polen og det øvrige EU. Og vi tror heller ingen aktører i oljenæringen ville akseptert at norske myndigheter i 20 år skulle være passive tilskuere til en slik situasjon.
Europa vårt hjemmemarked
Sjømateksporten til EU økte med 16 prosent til totalt 43 milliarder kroner i 2014 og med det gikk 62 prosent av den totale sjømateksporten til EU. EU befester sin posisjon som det viktigste markedet for fisken vår. Med uro og usikkerhet i store og viktige markeder, som i Russland, Kina og Ukraina, er Norge blir gjort stadig mer avhengig av et godt fotfeste i det europeiske markedet.
Det er en stor forsømmelse fra norske politikere at vi i dag har en situasjon der rundt 70 prosent av vår eksport til EU (målt i verdi) møter importtoll. Det er et skrikende paradoks at sjømatnasjonen Norge synes å være mer opptatt av importbeskyttelse av norsk osteproduksjon enn å sørge for bedre markedsadgang og dermed høyere verdiskaping fra sjømatproduksjon.
Norge forhandler nå med EU på en rekke områder, inkludert gjensidig markedsadgang for sjømat- og landbruksprodukter. Utfallet av disse forhandlingene vil gi en pekepinn på om Norge er klar for å ta steget opp til å se på seg selv som en Sjømatnasjon. Den posisjonen er ikke noe man får, men noe man bestemmer seg for å ta.
