Det var lærer han skulle bli. Men Audun Bjelkarøy skulle spille en sentral rolle i utviklingen av globalt salg av laks i 35 år.
Han satser på kortreist opplevelse på denne brennhete julidagen.
– Jeg har flatet ut på en av badestrendene i Vågsøy kommune, Halsør. Det er litt kaldt i sjøen, det er laksetemperatur, sier han, og avslører at han ikke helt har koblet ut jobben.
Bjelkarøy takket for seg i Selected Seafood i forrige uke. Eksportfirmaet i Raudeberg får klare seg uten gründeren heretter.
– Nå er jeg pensjonist, sier han. – For ett år siden bestemte jeg meg for at når jeg ble 62 år, skulle jeg pensjonere meg. Vi ansatte Vegard Kvalheim som daglig leder før den tid. Fra jeg ble 62, ville jeg roe ned og slappe av. Men jeg har sagt at hvis de trenger meg, er det bare å ringe. Jeg vil sjekke iLaks og følge med.
Hverdag
– Det blir rart dette, sier han, bevilger seg en pause, før han fortsetter: – Akkurat nå føler jeg det er som en ferie, men når ferien er over og hverdagen setter inn, ja, da får vi se hvordan det går. Når en har brukt så mye tid på dette, blir det noe som blir i blodet. Men, men, alt til sin tid.
Han har 35 års fartstid som lakseeksportør. Og har vært med i utviklingen av eksportleddet helt fra dens spede barndom til den multimilliard-forretningen det er i dag.
– Jeg begynte i Domstein høsten 1983. Jeg fikk beskjed om å bygge om en lakseavdeling, forteller han til iLaks.
– Jeg ble kjent med kunder og leverandører. De hadde satsing på konvensjonell fisk og pelagisk. Vi fikk kjøpeløyve til laks. Rolf Domstein var den gangen ikke mer enn 26 år gammel, og var samtidig blitt valgt som ordfører. Han kunne ikke styre den pelagiske biten, og de måtte ha folk inn. Jeg var utdannet pedagog. Det var litt skummelt å satse på meg, men han tok sjansen, og det gikk jo bra.
Ganske kjapt
– Den første tiden var som nå. Det var å etablere et forhold til de som drev med lakseoppdrett. Kundene var de samme som på hvitfisk, i Frankrike, Spania og USA. Det gikk ganske kjapt. Siden en var stor på pelagisk, fikk vi aktivitet i Japan. Plutselig ble det forretning – selv om sjefen i det som nå er Maruha Nichirei, høsten 1984 sa at laks ikke ville komme over 3-4.000 tonn i Japan i uoverskuelig fremtid. Han tok skammelig feil.
Pensjonisttilværelsen betyr forhåpentligvis mer kvalitetstid sammen med barnebarnet Celina.Det ble en bratt læringskurve, både for kjøper og selger av oppdrettet laks og ørret.
– Det var veldig lærerikt og spennende, mimrer han, og skyter inn en digresjon. – Under Domstein-tiden, det var vel i 1985-86, vi var ikke store på laks. Det var makrellsesong, og vi fikk besøk av to store japanske kunder samtidig. Det var fare for at konkurrentene skulle møte hverandre, og jeg fikk i oppdrag å ta en av dem med meg på tur, fortsetter han engasjert.
– Den gang var det billig å leie sjøfly, så jeg fikk en idé om å fly dem inn til Bjordal hvor Osland slaktet ørret. Vi fløy inn til Sogn en fantastisk høstdag. Osland-fisken var spesiell, sølvblank og knallrød. Med en gang vi landet ville japanerne smake den rå. Foreldrene til Erik Osland skar av et stykke, og de ble så begeistrert at de umiddelbart ville ha fire kasser med fly til Japan. Jeg tror ikke det var andre som var før på ørret med fly til Japan.
Storkapital
– Domstein var på begynnelsen av 90-tallet den store aktøren. Vi hadde fått egne oppdrettsanlegg og slakteri. Pan Fish var ivrig konkurrent. Vi gikk inn i en dialog med Paul Birger Torgnes og Fjord Seafood. Da ble det Fjord Domstein. Det ble et kvantesprang. Domstein sine 10-12.000 tonn, og inkludert Fjord sine ble det 30.000 tonn.
Bjelkarøy ledet det børsnoterte oppdrettselskapets salgsavdeling i Måløy.
– Vi etablerte ny salgsavdelig. Kim Brodersen i Danmark var med. Etter hvert ble det, som kjent, tøffere tider og fare for konkurs. Seinere har en fått inn hollendere (Pieters – red. anm.), og så kom Fredriksen på banen. Han kjøpte vel på et særdeles riktig tidspunkt. Han snudde seg raskt videre, både med Pan og Marine Harvest.
Skipsreder John Fredriksen sveiset sammen Fjord Seafood, Marine Harvest, Stolt Sea Farm og Pan Fish til en koloss med 400.000 tonn laks i årlig produksjon. Det ga helt andre vilkår og oppgaver for salgskorpset.
– Da Marine Harvest kom inn, fant jeg ut at jeg ville gjøre noe annet. I 2006, da var jeg 50 år. Sammen med svigersønn og hans far stiftet vi Selected Seafood. Vi skulle egentlig satse på oppdrettstorsk, men vi vet jo alle hvordan det gikk. Vi skulle ha laks som en bigeskjeft, men utviklet oss etterhvert som et lakseselskap, forteller Bjelkarøy.
Det ble etterhvert en omfattende butikk. I 2016 omsatte Selected Seafood for 655 millioner kroner.
Konkurranse
Bjelkarøy har, i likhet med andre markedsaktører, fått med seg marginpresset som har preget eksportleddet de siste årene.
– Jeg følger med i utviklingen for små og mellomstore systemer og deres konkurranse mot de store og integerte. Sist var Frank Yri på iLaks, som uttrykte bekymring for konkurranse mot de integrerte.
– Det er i tillegg litt rart. Næringen ble industrialisert, og det ble sagt når en skapte Fjord Seafood skulle næringen bli stabilisert. Men jeg må bare si at jeg aldri har sett slike sprang i lakseprisen som vi har sett de siste to årene. Selv om 70 prosent av fisken går på industrielle aktører. Den utviklingen har ikke slått til, påpeker han.
Audun Bjelkarøy på Nordfjords riviera– Det siste halvannet år, med de enorme svingingene, nesten tidoble svinginger, har gjort at mange aktører har mistet tillit til når de skal gjøre sine transaksjoner. Jeg har sagt i vår at tillit er et problem. At tillit er på tilbud nå, er en uheldig utvikling. Jeg ønsker at en reetablerer tillit mellom markedsaktørene og oss her hjemme. Det fortjener begge.
Men dette arbeidet overlater han til andre.
– Jeg nyter mitt otium. Det kan bli artig dette med å sitte på sidelinjen og følge med. Det blir spennende å se når den såkalte ferien er ferdig.
Profesjonelle
Bjelkarøy vil dessuten lufte en sak som ligger hans hjerte nært.
– På 80-tallet stiftet Fiskeoppdretternes Salgslag (FOS) en markedsgruppe som skulle drive markedsføring av norsk laks. Den var finansiert av en avgift, det var man skjønt enig i. Det ble laget kvalitetforskrift, med superior, luksusprofil og så videre. Etter FOS-konkursen har man fortsatt. Da ble dette heldigvis plukket opp av Norges Sjømatråd.
– Man har brukt store summer. Det er sannsynligvis den mest profesjonelle markedsføringsorganisasjon innen laksesektoren på verdensbasis, mener han.
Han hever stemmen og retter en advarende pekefinger: – Man må for all del motarbeide at dette blir bygget ned med reduserte avgifter. Dessverre sitter for mange passivt og hører på. De er ikke flinke nok til å bruke det. Slik jeg kjenner Sjømatrådet er de mer enn glade for å bli kontaktet og bruke dem for eksportørtilrettelagte operasjoner. Ett av mine ønsker er at den delen som har flyttet norsk laks så langt må en passe godt på og utvikle videre.
