Aqua Maof oppdretter 17 forskjellige arter – på land

Nyheter
597

Aqua Maof har gode grunner for å gjøre det.

Det landbaserte oppdrettsanlegget ved Plonsk, nordvest for Warszawa, var opprinnelig designet for en årsproduksjon av 1.000 tonn av tilapia. Selskapet fikk ikke solgt den tropiske fisken i høyprissegmentet, og valgte dermed, i samråd med partneren Aqua Maof, å skifte over til laks.

– Vi kjøpte dem ut, sier Yoav Dagan, gründer i Aqua Maof, til iLaks. – Det er det som er det fine med vårt system – en kan bytte til andre arter.

Grandiose planer
For noen måneder siden kjøpte Pure Salmon 50 prosent av anlegget, som nå er et forskningslaboratorium og opplæringssenter. Pure Salmon har grandiose planer om å produsere opp mot 260.000 tonn laks i en serie av landanlegg i tre verdensdeler. Da må de ha oppdrettskompetansen på plass først.

Israelske Aqua Maof hevder de har «verdens mest avanserte RAS-løsning», og har mer enn 30 års erfaring med landbasert fiskeoppdrett. Kunsten med å utnytte magre vannressurser, ved hjelp av resirkulering, har de utviklet gjennom mange år i fiskeoppdrett – blant annet i Negev-ørkenen i Israel.

Gründeren Yoav Dagan hadde bakgrunn fra de amerikanske investeringsbankene Goldman Sachs og Lehman Brothers, da han og broren David valgte å starte opp med fiskeoppdrett i kommersiell skala. Aquarium, i forskjellige størrelser, var de godt kjent med fra oppveksten på en kibbutz.

Mange arter
Nå har Aqua Maof bygget anlegg og har eierskap i farmer i Costa Rica, Belize, Indonesia, USA, Polen, Russland, Malaysia og Brunei. Det kombinerte teknologi- og oppdrettselskapet Aqua Maof er fortsatt kontrollert med 60 prosent av aksjene plassert hos gründerne.

Barramundi, reker, tunfisk, red drum. Selskapet driver for tiden oppdrett av totalt 17 forskjellige arter.

– Alle er arter vi har svidd føttene på, medgir Dagan.

– Dere driver mange arter. Hvorfor ikke satse på én som er særlig kommersielt interessant?

– Det er et interessant spørsmål, sier han, og bevilger seg en kort tenkepause før han fortsetter: – Det har sin bakgrunn i at Israel er et middelhavsland hvor folk spiser mange arter fisk. Israel er også et multietnisk samfunn. Tidligere, etter andre verdenskrig, ble landet i stor grad kolonisert av europeere. Senere kom jøder fra flere nasjoner til: Tyrkia, Tunisia, Marokko, Argentina, Jemen. Mens grekere og tyrkere spiser sea bass og sea bream, vil andre, fattigere mennesker fra de gamle Sovjetstatene, spise karpe. Stør er også populært der. Det var innledningen for oss, sier Dagan som selv er av tysk-russisk avstamning.

Han legger til at Israel konsumerer årlig 30.000 tonn laks – i et land uten tradisjoner for fangst av denne arten. Fisk er populært, ikke minst i form av kosher (mat som det er tillatt for troende jøder å spise, i tråd med spisereglene kaschrut, som stammer fra Mosebøkene – red. anm.).

Resirkulering
– Det begynte med jorddammer. Nå går nesten alt med RAS (resirkuleringsteknolgi for fiskeoppdrett – red. anm.). Vi reinvesterer alt vi tjener i RAS-posisjoner sammen med partnere. Vi vil vokse sammen med dem, sier Dagan.

Han snakker ivrig og engasjert. Dette temaet opptar ham.

Selskapet driver et 250 hektar stort anlegg mellom Haifa og Tel Aviv. Her produseres blant annet karpe, red drum, tilapia og malle. Produksjonen skjer i ekstensive anlegg, jorddammer med 0,5-1,5 kilo fisk per kubikkmeter vann, i intensive anlegg, med 10-45 kilo per kubikkmeter vann, og i superintensive RAS-anlegg med 60-450 kilo fisk per kubikkmeter vann.

Teknologi
Fiskeproduksjonen skjer både i ferskvann og saltvann. Her har de klekkeri, påvekstanlegg og slakteri.

– Vi blir ikke rike på bygging. Vårt fortrinn er teknologi og opplæring. Execution, utføringen, er avgjørende, sier Dagan. – Vi vil minimere energibruk og avfall. Vi vil splitte hvert kar individuelt fra systemet. Modulene kan bygges med fra seks til åtte tanker.

Landbaserte oppdrettsanlegg har lenge slitt med høy dødelighet. Dette er en tidvis krevende produksjonsform, med flere risiki.

– H2S, giftig hydrogensulfid, kan også skje i ferskvann. Vi har aldri hatt H2S i vårt system. Aldri, sier han.

– Det er flere årsaker til det; vi bruker laminal flow, vi bruker ikke mekanisk filtrering og sedimentering. Vi har et åpent system med lav bruk av energi og pumping, og vi bruker gravitasjonskraft, forteller Dagan.