Innovasjon hjelper oppdretterne til å øke lakseproduksjonen.
VIP-konferansen North Atlantic Seafood Forum (NASF) er unnagjort. Tre travle dager hvor de fleste av de ledende beslutningstakerne innen både oppdrett og fiskeri var til stede. Som så ofte ellers var både deltakernes og fordragsholdernes fokus fremoverrettet – mot de uutnyttede mulighetene.
For i en periode med lav tilbudsvekst, høye laksepriser og bunnsolid kontantstrøm er det nettopp mulighetene for å øke lakseproduksjonen som opptar de fleste i oppdrettsnæringen.
Tradisjonelt oppdrett i åpne merder møter biologiske og politiske flaskehalser i det fleste produksjonsregioner – globalt. Omdømmeutfordringer og trafikklys i kjølvannet av negativ miljøpåvirkning gjør politikerne lunkne for å tilrettelegge for ytterligere volumvekst.
Oppmerksomhet
På NASF var det særlig to vekstløp som fikk mye oppmerksomhet: Landbasert resirkuleringsteknologi (RAS) og oppdrett i åpent hav – i havrigger eller nedsenkbare anlegg.
Aslak BergeRAS har i flere år fanget stor interesse, ikke minst fra nye oppdrettsland. Ideen om at en kan oppdrette laks omtrent hvor som helst på kloden er besnærende for mange. Under NASF var det mye fokus på hvilke muligheter dette åpner. Det som imidlertid ikke var så mye i fokus var hvorfor kun en brøkdel av de mange ambisiøse landanleggene får finansiering. Bankene, anført av parhestene Rabobank og DNB, har ikke vært overivrige etter å låne ut penger til slike prosjekter. Dermed har det, ikke ulikt situasjonen for torskeoppdrett for et drøyt tiår siden, vært egenkapitalmarkedet som har vært den foretrukne kapitalkilde.
Men grunnen til at bankene har vært avmålte i sin utlånsinteresse, fikk vi se forrige helg, da aksjekometen Atlantic Sapphire tapte 227.000 fisk ved sitt utstillingsvindu og pilotanlegg i Danmark. Det er slett ikke første gang selskapet opplever omfattende tap av fisk i dette anlegget. Og dette illustrerer fremfor alt hvilken risiko investorene begir seg inn på ved å satse pengene sine her.
Erfaringer
Det finnes flere veier til Rom.
SalMar setter sin lit til havrigger. Frøyaselskapet holdt to ikke helt ulike innlegg, akkompagnert av en spenstig filmsnutt, om riggenes fortreffelighet. Selskapets første rigg, «Ocean Farm 1» slaktet ut sin første generasjon fisk i fjor. Nå er andre generasjon fôret opp til to kilo, og ifølge styreleder Atle Eide og finansdirektør Trine Sæther Romuld er erfaringene svært gode. Så gode at de for lengst har bestilt en ny rigg, «Ocean Farm 2», som er dobbelt så stor som den første.
Sammen med Lerøy Seafood Group, som SalMar eier Scottish Seafarms 50/50 sammen med, ble det denne uken lansert planer om å bygge den første riggen i britiske farvann.
Riggplanene er altså ikke et solospill fra SalMar. Under NASF fikk vi også servert et innblikk Norway Royal Salmons påpegynte havrigg. Denne bygges av Aker-gruppen, som har vært sentrale i utviklingen av oljerigger allerede tidlig på 1970-tallet og frem til i dag.
Fra før er det kjent at Nordlaks har sin første havfarm, «Jostein Albert» (oppkalt etter mangeårig styreleder Jostein Albert Refsnes), på beddingene ved Yantai-verftet i Kina.
Kineserne har forøvrig allerede bygget tre havrigger, hvorav to til forveksling ligner blåkopier av «Ocean Farm 1», og satt disse i drift i Gulehavet.
Haken
I tillegg til disse foreligger det langt fremskredne planer om nedsenkbare oppdrettsanlegg, en annen teknologi for å slippe unna værutfordringene som er en åpenbar trussel for oppdrett i åpent hav.
Haken for havanleggene er ikke den biologiske risiko, som ved RAS. Det er investeringsbeløpet. Primært knyttet til konsesjoner – i tillegg til byggekostnadene for selve riggen. RAS-oppdretterne slipper å bli belemret med kostbare konsesjoner.
Så langt har RAS trukket til seg den største oppmerksomheten, både fra mediene og investorene, trolig grunnet det faktum at de har gått bredt ut med sine planer om egenkapitalfinansiering. Havriggene har primært blitt finansiert over egen bok av store velbemidlede børsselskaper.
Mobil kapital
Slik det ser ut idag, virker det da også som om havriggene er de som har kommet lengst i sine produksjonsplaner. Her er det nemlig færre luftslott og mer overbevisende biolgiske resultater – også i stor skala.
Så kan en anføre at en potensiell grunnrenteskatt vil sparke bein under investeringsplanene riggene krever – i hvertfall i Norge. SalMar og Lerøy vil allerede hoppe bukk over dette problemet, ved å plassere sin første rigg i havet utenfor de britiske øyer.
Det er nok av land som ønsker å bygge opp sin egen oppdrettsnæring. Og kapitalen er mobil. Enten en plasserer den i RAS eller havanlegg.
