I dette leserinnlegget spør professor Frank Asche, førsteamanuensis Bård Misund og professor Ragnar Tveterås hvem som egentlig tar risikoen ved innføring av en produksjonsavgift.
I følge beregninger gjort av Nettverk for kyst- og fjordkommuner (NFFK) vil kommunene ta 70 prosent avrisikoen ved innføring av produksjonsavgift. Basert på det som nylig er gjengitt i iLaks (noe annet er ikke offentlig tilgjengelig), fremstår regnestykket som noe uforståelig. Det er vanskelig å forstå logikken i beregningene og forutsetningene som tas.
Dersom en produksjonsavgift (også omtalt som lakseavgift, arealavgift eller eksportavgift i media) blir innført som en fast avgift (på for eksempel 25 øre per kg eksportert ubearbeidet fisk), og avgiften i sin helhet blir dyttet over på produksjonsleddet, vil en slik avgift representere en konstant kostnad (per kilo eksportert ubearbeidet fisk) for oppdretterne.
En slik fast kostnad vil øke variansen i resultatet (lønnsomheten) til oppdretterne, og dermed risikoen til oppdretterne. Motsatt vil en fast inntekt som
jo produksjonsavgiften vil være for kommunene, føre til en tilnærmet risikofri inntekt for dem. Altså,oppdretterne får økt usikkerhet rundt sin lønnsomhet, mens kommunene får mindre risiko.
Det kan tolkes slik at i stedet for et vekstvederlag på 120.000 kr/tonn, ønsker NFFK en kombinasjon av 112.800 kr/tonn i rent vederlag pluss 7.200 kr/tonn i produksjonsavgift (basert på NFFK sine forutsetninger). Det kan virke som om det er dette hypotetiske valget som, ifølge NFFK, gjør at kommunene tar 70 prosent av risikoen og oppdretterne 30 prosent. Siden vekstvederlaget er en engangsavgift (ingen usikkerhet) og produksjonsavgiften er foreslått fast (ingen usikkerhet) gir ikke dette regnestykket mening. Det er derfor vanskelig å forstå logikken i resonnementet til NFFK.
Utspillet til NFFK kan tolkes som et ledd i dragkampen om verdiskapningen i oppdrettsnæringen. Oppdrettsnæringen skaper store verdier for sine eiere, og gir store økonomiske ringvirkninger for samfunnet. De siste årene har næringen vært svært lønnsom, og det er ikke overraskende at politikerne diskuterer økt skattlegging av næringen. Men det er fremdeles et uavklart spørsmål om hva som er kilden til den ekstraordinære lønnsomheten, og i hvilken grad det er en ressursrente eller en regulatorisk rente.
En rekke offentlig rapporter (Sjømatindustriutvalget, skatteutvalget, produktivitetskommisjonen og kvoteutvalget) argumenterer for at Norge bør vurdere å innføre skatt på ressursrente i fiskeri. Skatteutvalget (Scheelutvalget, NOU 2014:13, s. 72) skriver at innhenting av ressursrente gjennom skatter eller auksjoner også kan være aktuelt for havbruksnæringen. I andre industrier, slik som petroleums- og vannkraftindustrien har argumentene for en særskatt (ressursrenteskatt) vært:
1. En større del av skattebyrden må bæres av immobile faktorer (dvs. ressurser som ikke kan flyttes ut av landet)
2. Stor legitimitet i befolkningen for skattlegging av bruk av naturressurser
3. Ressursrenteskatt er mer fordelaktig for samfunnet enn øvrige skatter. Økt beskatning av ressursrente kan derfor gi grunnlag for et lavere nivå på de øvrige skattene.
I tillegg vil en fremtidig nedgang i skatter fra petroleumsnæringen føre til en økt beskatning av andre industrier dersom man skal kompensere delvis for inntektstapet til staten.
Det er derfor ikke unaturlig at spørsmålet om økt beskatning i oppdrettsnæringen tidvis dukker opp. Det er kanskje en utvikling som vil tilta i årene fremover. Men, spørsmålet om beskatning i oppdrett er ikke rett frem. For det første er det stor usikkerhet om det finnes en renprofitt i oppdrett. Et annet spørsmål er hvilken form en eventuell skatt bør ha.
Når det gjelder formen på skatt, kan en ressursrente skattlegges med fire mulige hovedmodeller:
1. Ressursavgift (som f.eks. areal-/produksjons- eller eksportavgift, eller vekstvederlaget i form av en engangsavgift)
2. Ressursrenteskatt i form av nøytral skatt på overskudd
3. Utleie av tillatelser
4. Auksjon av tillatelser
Det er fordeler og ulemper med de ulike formene. Et viktig prinsipp i moderne skattemodeller er bruk av nøytral skatt dersom dette er mulig. Nøytral skatt innebærer at en investeringsbeslutning ikke påvirkes av innføringen av en skatt. Det vil si at et investeringsprosjekt som er lønnsomt før skatt også vil være det etter skatt.
Dette er et prinsipp som har blitt brukt gjentatte ganger som et argument mot innføringen av en areal-/produksjons- /eksportavgift de siste 10-15 årene. Disse skattene er vridende, og en nøytral skatt er å foretrekke fremfor en vridende skatt. Med andre ord, en produksjonsavgift harmoniserer dårlig med skattesystemet Stortinget ellers ønsker i Norge. Det er også et av argumentene som ble brukt av regjeringen Solberg når den nylig avviste eksportavgiften.
Både vekstvederlaget og produksjonsavgiften kan anses som former for skatt på ressursrente i oppdrett, under forutsetning av at den faktisk finnes. Men ingen av de vil være nøytrale, og begge vil øke usikkerheten til oppdretterne. Gitt størrelsen på vekstvederlaget vil denne utvilsomt føre til økt usikkerhet for oppdrettere. Flere oppdrettere har den siste uken uttalt at størrelsen, og formen, på vekstvederlaget kan påvirke investeringsbeslutningen.
En kan derfor spørre seg om en bør innføre denne typer ressurskatter i oppdrett. En kan spørre seg om en produksjonsavgift eller et engangsvederlag er gode former for beskatning av en mulig ressursrente? Harmoniserer de med det skattesystemet en ønsker i Norge? I stedet for å innføre et vekstvederlag i form av en engangsbetaling bør en kanskje vurdere en mer nøytral skatteform dersom det er en ressursrente i oppdrett, i en form som ikke øker usikkerheten for oppdretterne? Ikke minst er det viktig å kartlegge om det er en ressursrente i oppdrett, og hva som er opphavet til denne. Hvis ikke blir det bare en næringsspesifikk ekstraskatt fordi næringen i en periode er spesielt lønnsom.
Frank Asche er professor ved University of Florida og professor II ved Universitetet i Stavanger. Bård Misund er førsteamanuensis ved Handelshøyskolen ved Universitetet i Stavanger. Ragnar Tveterås er professor og leder for Centre for Innovation Research ved Handelshøyskolen ved Universitetet i Stavanger.
