I alle lakseelver er det en øvre grense for hvor mange laksunger som kan produseres. Det endelige tallet på smolt som kan svømme ut av elva avgjøres av totalt oppvekstareal, mattilgang, predatormengde, skjulmuligheter og konkurranse mellom laksungene. Med dette som utgangspunkt er det utviklet modeller, som for hver eneste elv sier hvor mange kilo gytende hunnlaks det må være igjen etter fiskesesongen for å sikre maksimal smoltproduksjon. Det er ikke utarbeidet GBM for sjøørret.
NINA sier i sin rapport nr 226 det følgende: «Det må understrekes at vi her har utarbeidet et førstegenerasjons gytebestandsmål. De aller fleste variablene som benyttes i modelleringen er beheftet med usikkerhet, og for de fleste vassdragene vil informasjon om gytebestand og rekrutter være begrenset». Dette er ikke god lesing for en oppdretter som mest av alt ønsker seg en forutsigbar og trygg kjøretur i disse trafikklystider.
Bedre blir det ikke når NINA i sin minirapport 340 sier det følgende: «Om ikke gytebestanden er kjent gjennom merking-gjenfangst eller også telling i fiskefelle, med video eller ved hjelp av observatører, brukes fangststatistikken sammen med vurderinger av fangstrate til å anslå gytebestanden».
Videoovervåking, drivtellinger og fangstfeller er alle visuelle metoder som presenterer fakta så langt mulig. Dessverre benyttes disse metodene i liten grad. I stedet baserer en seg på fangst og fangstrater for å anslå både gytebestanden og det totale innsiget.
Det en altså gjør er å si at antall fangede villakser i sjø eller elv reflekterer tallet på antall levende lakser på gytegrunnene på høsten. Så sammenstilles dette med et GBM-tall som forskerne selv sier er beheftet med usikkerhet. Slik fremkommer det tallet som sier noe om tilstanden til laksestammene i Norge, og slik fremkommer dermed det faktagrunnlaget villaksforvalterne mener havbruksnæringa skal forvaltes etter.
La meg forsøke å forklare i all enkelhet hva det er som skjer. Det er altså fangstrapporteringen som er det viktigste verktøyet når en skal beregne innsiget av villaks til Norge. Hva skjer da med innsigsberegningene om en stenger elver for fiske eller innfører begrensninger i fisket etter laks både i sjø og elv? Hva skjer med beregningene når antall betalende sportsfiskere faller fra 81 000 til 64 000 fra 2006 til 2014? Fangstene vil selvfølgelig gå ned. Vil ikke dette medføre at innsiget av laks til Norge reduseres i takt med reduserte fangster? Det er åpenbart at Miljødirektoratet har laget seg en selvoppfyllende profeti her, og at vi på papiret til slutt vil ende opp med null lakser i elvene.
La oss for moro skyld ta et tankeeksperiment motsatt vei. Miljødirektoratet bestemmer seg for at det skal åpnes for et fritt fiske, både i sjø og elv i 2017. Fangstene blir selvfølgelig store. Skal Miljødirektoratet da signalisere at vi burde ha vekst i oppdrettsnæringa fordi innsiget av laks til Norge er sterkt økende, og at GBM er oppnådd i alle elver?
Flere oppdrettere har nå startet sine egne overvåkingsprosjekter i samarbeid med elveeierne, og resultatene er svært positive både for laksen, sjøørreten og omdømmet til næringa. Å skaffe seg en oversikt over gytebestanden og samtidig kontrollere uttaket har vist seg å være nøkkelen til å kunne forvalte lakse- og ørretstammene tilbake til fordums storhet. Dette er altså ennå et bevis på at det er empirisk kunnskap som betyr noe, og ikke matematiske modeller som gir det svaret noen ønsker seg.
