I artikkelen ”den siste adel”, på iLaks den 5. september, sammenlikner oppdrettskonsulentene Even Søfteland og Eivind Helland hvordan røkterne på merdkanten daglig møter knallharde krav fra marked og myndigheter, mens forskerne krever et beskyttet liv på toppen av sin pidestall. Uangripelige for alle med kritiske spørsmål om deres metoder og resultater. Siden Søfteland og Helland setter oppdretteren og røkteren opp mot forskeren, kan det være på sin plass å tenke litt over hvor norsk oppdrettsindustri hadde vært i dag uten denne uangripelige adelens innsats og resultater.
Et av industriens fremste salgsargumenter for oppdrettslaksens, er helsegevinstene ved å spise den. Men laksen kom ikke med varedeklarasjon fra naturens side der dette stod skrevet. Oppdretterne kan derimot (med rette) slå i bordet med høye stabler av forskningsartikler om helsegevinsten ved å konsumere marine fettsyrer og oppdrettslaksens innhold av slike.
Når oppdretterne i dag kan produsere 0-åringer til høstutsettet, er det et resultat av adelens innsats. Når oppdretterne ikke lenger står med spade på merdkanten og fôrer laksen med hel, opptint lodde, men derimot med optimalisert fôr for alle livsstadier, er det ikke et resultat av egen prøving og feiling. Derimot et resultat av målrettet innsats fra pidestallens øverste hylle. Og uten adelens innsats med å finne vegetabilske alternativer til marine råstoffer, hadde ikke råstoffmangel vært et problem vi står foran, men midt oppe i. Når laksenæringen på 80-tallet ble reddet av antibiotika mot illsinte bakterier var det igjen arrogante og selvgode forskerne som skal takkes for innsatsen. Og når det etter hvert katastrofalt høye forbruket av de samme midlene ble erstattet av vaksiner, var det atter adelens fortjeneste.
Uten den siste adels innsats ville totalt uvirksomme løksekker fremdeles vært oppdretternes fremste våpen mot lakselusa. Hadde ”samfunnets gjennomsnitt og samfunnets spørsmål og innfallsvinkler” vært utgangspunktet for kunnskap om materialer og styrkeberegning ville verken NS 9415 eller Nytekforskriften vært en realitet.
Rett skal være rett. Uten de selvlærte og nysgjerrige gründerne på slutten av 60-tallet og begynnelsen av 70-tallet hadde norsk lakseindustri aldri sett dagens lys. Men uten den siste adels innsats er det like sikkert at dette lyset hadde blitt slukket på et tidlig stadium i industriens historie. Og denne innsatsen ville ikke kunne blitt omsatt i biologiske og teknologiske nyvinninger dersom den samme adel hadde slått hverandre i hodet med rapporter og anekdoter fra ”eget forlag”. Heldigvis har vi hatt vitenskapsadelens selvutviklede kvalitetssikrings- og publiseringssystem. Gammelt, reaksjonært, stivbent og elitistisk, men gull verdt for samfunnet. Nettopp ved å tvinge både de som skal kritiseres og de som kritiserer inn på en felles arena med felles kutyme og regler, har vi fått et system der folk som for eksempel hevder at oppdrettslaks er både giftig og kreftfremkallende har en uoverkommelig bevisførsel foran seg.
I høyt utdannede Norge er det paradoksalt nok en folkesport å være tvilende til autoriteter. Spesielt forskere. Men oppdrettsindustrien burde være den første til å stå med ydmykt bøyd hode og rope ”Hosiana”. Når Søfteland og Helland ikke gjør det, men bruker støyen rundt svært lite kontroversielle forskningsresultater fra en bortgjemt liten elv på vestlandet som utgangspunkt for sin dårlig skjulte forskerforakt, burde man egentlig le overbærende. Det er dog ikke latteren som sitter fast i halsen i dag, men gråten.
