I forbindelse med villakskonferansen i Alta 9.-10. februar, offentliggjorde det Vitenskapelige råd for lakseforvaltning (VRL) sin vurdering av tilstanden til villaksen i 104 elver. Rapporten bygger blant annet på en utredning om genetisk påvirkning av rømt oppdrettslaks på villaks, utarbeidet av Norsk institutt for naturforskning (NINA) og Havforskningsintituttet (HI). Det tegnes et bilde av at 2/3 av bestandene er påvirket (= skadet), og at over 80% har redusert kvalitet.
Dette er en uveid observasjon. Rapporten opplyser ikke noe om bestandsstørrelsen i de undersøkte elvene, og analyserer ikke påvirkning som funksjon av bestandsstørrelse. Den sier derfor ikke noe om hvor stor del av laksen hjemmehørende i Norge som har redusert kvalitet.
Faseskifte i etterforskningen
NINAs og HIs bestrebelser på å samle bevismateriale mot oppdrettsnæringen startet med å registrere innslaget av rømt oppdrettslaks i kilenot- og krokgarnfangster, og i sportsfisket i elvene. Etter hvert ble det startet et overvåkningsfiske i elvene om høsten. Det ble publisert rapporter om innslag på 10-70% rømt oppdrettslaks. Det er senere dokumentert at målemetodene som ble benyttet var sterkt misvisende, og at det reelle innslaget av rømt oppdrettslaks i elvene var i størrelsesorden noen få prosent.
Neste skritt var å finne ut om samavling mellom rømt oppdrettslaks og villaks kunne bevises med molekylærgenetiske metoder. Samavling foregår uten tvil. Omfanget kan diskuteres, og ikke minst hvilken effekt det har. I et intervju i Adresseavisen 9. februar, sier lederen av VRL at genetisk innblanding på kort sikt fører til mindre villaks, og på lengre sikt til at villaksen får dårligere evne til å tilpasse seg miljøendringer.
Hvordan vet han dette? Det finnes ingen dokumentasjon av slike påstander. Likhetstegnet mellom påvirkning og skade er ikke et vitenskapelig funn, men en forutsetning som er lagt til grunn av forskning og forvaltning.
Eureka! Ettersom det nå er dokumentert at genbeholdningen til villaksen kan påvirkes av oppdrettslaks, trenger vi ikke lenger diskutere om innslaget av oppdrettslaks i elvene er 1, 10 eller 30%. Poenget er at påvirkning finner sted, og det kan vi ikke ha noe av.
Påvirkning versus skade
Påvirkning er ikke det samme som skade. Men mediene fungerer som mikrofonstativ for forskere på jakt etter flere penger til sin forskning. I sine presentasjoner lar derfor forskerne det skinne gjennom at påvirkning er det samme som skade. Journalistene er lykkelige over å kunne viderebringe et budskap om at nå går det til helvete med villaksen. Mediene lever av kriser og sensasjoner.
Saken er at kartlegging av påvirkning ved hjelp av SNPer (uttales snipper) i prinsippet kan fange opp effekten av en enkelt innvandrer i all framtid. En enkelt Namsenlaks som streifer til for eksempel Orkla og forplanter seg der, vil kunne etterlate et genetisk avtrykk som kan måles ved hjelp av SNPer. Dersom Namsenlaksens påvirkning er negativ for avkommet, vil avkommet gå til grunne, og SNP-avtrykket like så. Dersom påvirkningen er positiv eller nøytral, vil Namsen-SNPene kunne gjenfinnes nær sagt til evig tid. Jo kraftigere SNP-chipper som benyttes, jo lettere vil det være å påvise slik påvirkning. I den foreliggende undersøkelsen benyttes det 59 SNPer. Det er publisert andre studier som kartlegger mange hundre tusen SNPer, og som gjør det mulig å påvise minimale forskjeller. 59 SNPer virker som et lite panel, som kan åpne for feiltolkninger.
Det samme som gjelder for streifende villaks, gjelder selvfølgelig også for rømt oppdrettslaks. Hvis det dreier seg om SNPer som inngår i gener som gir dårlig tilpasning til miljøet fisken lever i, vil naturlig seleksjon sørge for å luke dem ut, og da forsvinner samtidig signalet fra oppdretts-SNPene.
Flere undersøkelser tyder på at oppdrettslaks har større genetisk variasjon enn det som finnes i hver enkelt villaksstamme. Tilførsel av genetisk materiale fra oppdrettslaks vil kunne øke den genetiske variasjonen, som altså er råstoffet for seleksjon og evolusjon. Skulle det vise seg at gener som gir raskere vekst er en fordel i en villaksstamme, vil SNP-avtrykket for denne egenskapen bevares i stammen. I motsatt fall vil den lukes ut. Fra 1000 gytte lakseegg kommer 1 laks tilbake til sin hjemmeelv som gytemoden laks. Vi snakker om en formidabel seleksjonsstyrke. Dette er skikkelig kraftvask.
I tillegg til den grunnleggende feilframstillingen av påvirkning som skade, lider rapporten til VRL, og grunnlagsrapporten fra NINA og HI, av store svakheter. Vi skal se på noen av dem nedenfor.
Spørsmålet om representativt utvalg
Er utvalget av laks som er testet representativt? Rapporten beskriver ikke om laksene det er tatt prøver av ble fisket på steder i elva der det er sannsynlig at avkom etter oppdrettslaks oppholder seg. For eksempel vil utvalg av laks fra fossekulpen i Målselva kunne måle større andel oppdretts-SNPer enn et utvalg ovenfor fossen. Over 85 % av bestanden vandrer opp fisketrappa i Målselvfossen, der det nesten ikke registreres oppdrettslaks. Hvor mange av forsøkslaksene i studien ble fanget ved vandringshindre som krysningslaks vender tilbake til? Rapporten er kryptisk, fordi den ikke gir innsynsmulighet i hvor fisken er fanget.
Kan avl redusere risikoen for samavling mellom oppdrettslaks og villaks?
Et springende spørsmål er å finne ut når de genetiske avtrykkene ble avsatt: nylig eller for mange år siden. Det er den kumulative effekten av 40 år med rømninger som er målt. Sannsynligvis var oppdrettslaksens evne til å krysse seg med villaks best i avlsgenerasjonene 1-5 (ca 1975-1995). Avlsframgangen gjør oppdrettslaksen stadig dårligere tilpasset et liv i naturen. Det er rimelig å regne med at konkurranseevnen på gyteplassene, og krysningsavkommets overlevelse, er vesentlig dårligere for dagens avlsgenerasjon 11 enn den var for bare 10-20 år siden. Dette indikeres blant annet av at fangsten av rømt oppdrettslaks på innsig mot elvene i overvåkningsfisket med kilenøter er kraftig redusert i perioden etter 2000. VRL beregnet den totale oppgangen av rømt oppdrettslaks i elver til 6000 i 2014, og gytebestanden av villaks til 262.000. Innslaget av rømt oppdrettslaks i elvene var altså i gjennomsnitt omtrent 2%.
I et forsøk i Imsa på 1990-tallet (ca avlsgenerasjon 5) ble det beregnet at rømt oppdrettslaks hadde en reproduktiv suksess på 16% sammenlignet med villaks. Vi må forvente at suksessraten er mye lavere 20 år senere. La oss si at den nå er på 10%. I så fall var bare 0,1% av yngelproduksjonen i elvene i 2015 resultatet av samavlinger mellom villaks og oppdrettslaks.
I 2013 ble det innrapportert ca 260.000 rømte oppdrettslaks. La oss si at det var disse som var opphav til de 6000 rømlingene i elvene i 2014. Det betyr i så fall at 98% gikk til grunne før de nådde elvene. Sannsynligvis var overlevelsen langt dårligere, hvis vi legger til grunn at 260.000 rømlinger er et minimumstall.
Det er mulig dette er nok til å sette et genetisk avtrykk, men det virker usannsynlig at dette nivået er en trussel mot villaksen.
Uforklarlige paradokser
I vitenskapelig arbeid er det et krav at observasjoner som strider imot forskernes hypoteser og teorier, skal utløse forsøk på å finne forklaringer på slike avvik. Hvis de ikke kan forklares, må man formulere alternative hypoteser, som forklarer alle observasjoner. Paradokser skal appellere til forskernes nysgjerrighet, og sette i gang nye tankeprosesser og undersøkelser som skal bringe kunnskapsgrunnlaget vårt framover. Her følger en serie paradokser, som ikke forklares av de nye publikasjonene.
Roksdalsvassdraget på Andøya har vært overvåket siden 2006. Dette er den elva i Nordland med størst innsig av villaks. Det er ikke funnet oppdrettslaks i høstfisket etter 2006, og bare noen få i perioden 1996-2006. Men her har HI-metoden funnet påvirkning, mens NINA-metoden ikke fant det. I rapporten blir det sagt at det generelt er god overenstemmelse mellom de 2 metodene. I dette tilfellet var det altså dårlig overensstemmelse, og fasitsvaret viser at minst en av metodene er feil.
I Laukhellevassdraget på Senja har det enkelte år vært talt over 30% oppdrettslaks i gytebestanden. Her er ingen genetisk endring observert. Etter at fangsten i elva ble begrenset, har smoltproduksjonen, gytebestanden og det høstbare overskuddet mer enn fordoblet seg. Hvilken skade har oppdrettslaksen påført denne elva? Hvorfor er ikke de benyttete metodene gode nok til å påvise genetisk endring her?
Målselva er klassifisert som sterkt genetisk påvirket. Mest sannsynlig er dette en artefakt av skjevsampling. Hvis det likevel skulle vise å være korrekt, må vi igjen spørre: hvor er skaden? Laksebestanden er like livskraftig og stor som den noensinne har vært.
Etneelva i Hardanger fikk rekordoppgang av laks i 2015. Elva er klassifisert som sterkt genetisk påvirket. Og hva så? er det betimelige spørsmålet.
Et godt stykke lengre inn i Hardangerfjorden finner vi Uskedalselva, som ikke hadde noen laksestamme før kalking ble oppstartet i 2002. Her har det spontant etablert seg en livskraftig laksestamme basert på rømt oppdrettslaks og streifere fra andre elver. Hvilken skade har skjedd her? Har det tvert om vært en berikelse for elva at rømlinger fant veien hit?
Konklusjon
I den grad en genetisk påvirket egenskap blir varig inkorporert i en villaksbestand, er det fordi den er gunstig. Fordi både naturlig og menneskeskapt endring av miljøet er uunngåelig, bør det bevaringsgenetiske målet være å sikre villaksens evolusjonære utviklingsmuligheter. Tilstrekkelig genetisk variasjon må være til stede i forvaltningsenheter som er store nok til å skape rikelig miljøvariasjon, slik at laksen skal ha mulighet til å tilpasse seg miljøendringer gjennom naturlig seleksjon.
Verken genetisk integritet eller stabilitet kan være forvaltningsmål. Genetisk stabilitet betyr bevaring av en genetisk tilstand, hvilket ikke er mulig fordi det forutsetter at evolusjonen har opphørt. Den politisk formulerte målsetningen om at havbruk ikke skal bidra til varige endringer i de genetiske egenskapene til villfiskbestandene, kan ikke operasjonaliseres med referanse til genetisk stabilitet.
Begrepet genetisk integritet ser bort fra at streifende villaks og utsatt kultiveringslaks også påvirker. Utsagnet om at vi har genetisk unike laksestammer i alle elver, og utsagnet om at rømt oppdrettslaks kan påvirke villaksen genetisk, er logisk sett gjensidig utelukkende. Hvis immigranter, enten de er rømt oppdrettslaks eller streifende villaks, påvirker genbeholdningen, må funksjonelle genetiske stammeforskjeller nødvendigvis bli små eller ikke-eksisterende. Alternativt har elvestammene unike genprofiler og stabile stammeforskjeller, og da må de i tilfelle være svært robuste mot påvirkning fra immigranter, uansett type.
Den nye rapporten fra NINA/HI hevder at påvirkning kan finne sted. Dermed faller hypotesen om unike genressurser i alle elver. Det er vanskelig å tro på at rømt oppdrettslaks kan greie noe som streifende villaks forutsetningsvis ikke greier, nemlig å etterlate genetiske avtrykk.
