– Vi har diskutert landbasert mye, og har fått mange henvendelser over mange år. Noen har også hatt eksportgaranti fra landet som selger utstyret. Vi har så langt sagt nei takk til landbasert, sier Anne Hvistendahl.
iLaks når sjefen for fiskeriseksjonen i DNB, verdens største bank for sjømatsektoren, på telefon fra Santiago. Det er 35 grader i den chilenske hovedstaden. DNB har kontor her.
– Flere av lakseselskapene holder til her, så det er nok av møter, sier Hvistendahl, som snart skal fly til Puerto Montt i sørlige Chile. Der er landets oppdrettsnæring konsentrert.
Nedsiderisiko
Hun understreker at vurderingene er forskjellige om et prosjekt skal finansieres av egenkapital eller fremmedkapital.
– En ser forskjellig på det om en er kreditor eller investor. Vi ser på nedsiderisikoen. Det er vel ikke så mange suksesshistorier hittil, noen få har klart å få det til over en sykel, sier Hvistendahl.
– Vi tror teknologien vil bli bedre, noen vil lykkes med biologi og produksjon i et kontrollert miljø. Men det viser seg også at når en oppdretter mange individer i en liten beholder, så oppstår sykdom innenfra. Det siste; hvis en skal lykkes med landbasert vil en kanskje legge det nær markedet, for å spare fraktkostnader. Til markedene, i for eksempel i Østen, er fraktkostnadene betydelige, påpeker hun.
Etter det iLaks erfarer, koster det anslagsvis tre dollar per kilo å fly inn fersk laks til de hurtigvoksende markedene i Sør-øst Asia.
Sort svane
– Dette kan på sikt være en sort svane for norsk lakseoppdrett, sier Hvistendahl, men understreker at dette ikke er nært forestående. – Dersom noen lykkes med landbaserte anlegg nær markeder med store fraktkostnader fra Norge, vil dette redusere muligheter for norsk oppdrett.
DNB er tungt inne i finansiering av fiskeri og havbruk. Utlånsporteføljen til sektoren er på 35 milliarder kroner.
– Når det gjelder finansiering: Hvis du lykkes, for egenkapitalen er det ok. Får et slikt anlegg stor fisk, kan vi drive arbeidskapitalfinansiering. Vi har takket nei til mange utenfor Norge. Skulle noen lykkes, vil vi vurdere det der og da.
Sitter på gjerdet
Holdningen, en slags vent-og-se, er ikke ulik det bankene inntok til finansiering av torskeoppdrett for åtte-ti år siden. Risikoen ble vurdert som for høy. I ettertid viste det seg å være en presis vurdering.
– Dette er litt forskning og utvikling. Før det kommer til en kommersiell fase, er det egnet for egenkapital. Hvis det lykkes er det jo bra, men for norsk oppdrettsindustri håper jeg en klarer å holde kostnadene nede og kunne konkurrere med det.
– Hvis dette blir av et veldig stort omfang i Norge: Hvorfor skulle en da betale veldig mye for konsesjoner i sjø og ikke på land? spør hun retorisk.
– Hvordan stiller DNB seg til finansiering av lukkede anlegg i sjø?
– Det har vi ikke erfaring med. De fleste av våre kunder er veldig solide, og vil få finansiering i forhold til finansielle forholdstall, sier hun, vel vitende om at det er primært de store aktørene, som Marine Harvest, Cermaq og Lerøy som går i brodden for utvikling av lukkede sjøanlegg.
Høflig nei takk
– Vi positiv til at alle gjør det – men det ville ikke være naturlig for oss å finansiere på «stand alone basis». Jeg er ikke kjent med at vi har gjort dette annet enn selskapsfinansiering, ikke som en spesifikk investering.
– Tilbake til lukkede anlegg på land: Vi har fått flere henvendelser fra Skottland og andre steder i verden. Ved slike prosjekter er det ikke bare finansiering av anlegg, det kommer mye annet også. Det er ikke bare selve investeringen, det er arbeidskapital også, og vi har sagt høflig nei takk foreløpig, avslutter Hvistendahl.
