Jakten på luseresistent laks: Nå testes «gensaksen»

Lakselus er fortsatt en av de største utfordringene i norsk oppdrett. Nå undersøker forskere om løsningen kan ligge i laksens egne gener.

Ved Mowis anlegg i Tveitevågen på Askøy pågår en prosedyre som kan bli selve grunnmuren i framtidens lakseoppdrett.

– Lakselus er en av de største biologiske utfordringene for laksenæringen, konstaterer Matt Baranski.

Han er genetikksjef i Mowi Genetics og følger nøye med mens selskapets verdifulle stamfisk strykes for rogn og melke. Det som ser ut som rutinearbeid, er starten på et forskningsløp som kan endre hvordan næringen bekjemper lus.

Forskere og ansatte «melker» stamfisken for å hente ut rogn. Rognen klargjøres for transport til Havforskningsinstituttets forskningsstasjon på Matre. Der venter en nyfase i forskningen i form av CRISPR-Cas9 – ofte omtalt som «gensaksen».

Prosjektet CrispResist samler noen av de viktigste marine forskningsmiljøene, i samarbeid med havbruksnæringen.

Mål: En luseresistent atlantisk laks
Ambisjonen er tydelig: å utvikle atlantisk laks som i større grad tåler – eller avviser – lakselus.

Prosjektet er finansiert av FHF – Fiskeri- og havbruksnæringens forskningsfinansiering, som så langt har investert 75 millioner kroner på vegne av havbruksnæringen.

Sven Martin Jørgensen er fagsjef i FHF, og har ansvar for fiskehelse og velferd. Han understreker at forskningen er på et eksperimentelt stadium, og det er langt fram til eventuell kommersiell bruk.

–  Lykkes forskerne, kan gevinsten bli stor. Lakselus anslås å koste sjømatnæringen over sju milliarder kroner årlig, og utgjør en betydelig trussel mot både fiskevelferd og villaksbestander, sier han.

Forskningens frontlinje: Hemmeligheten hos stillehavslaksen
På Matre utdyper seniorforsker Tone-Kari Østbye fra Nofima det vitenskapelige utgangspunktet. CrispResist er et internasjonalt samarbeid med forskere fra seks land, ledet av Nick Robinson i Nofima.

– Vi vet at stillehavslaks, som sølvlaks (coho) og pukkellaks, har en naturlig evne til å kvitte seg med lus i løpet av kort tid, forklarer Østbye.

Forskningen tyder på at disse artene setter i gang en rask og kraftig immunrespons idet lus forsøker å feste seg.

Hos sølvlaksen aktiveres immunforsvaret raskt når lus forsøker å feste seg. Immunceller strømmer til området – en respons som i stor grad uteblir hos atlantisk laks.

Gjennom genetiske analyser har forskerne identifisert rundt 40 gener som mistenkes å spille en nøkkelrolle i resistensen.

– Vi bruker gensaksen CRISPR som forskningsverktøy, for å finne ut hvilke gener som er viktige i denne responsen. Kunnskapen om hvilke gener som styrer lusemotstand kan bli nyttig i avl, til utvikling av vaksiner, eller en eventuell bruk av genredigering i fremtiden, sier Østbye.

Miljøsikkerhet: Sterilitet som forutsetning
Et annet avgjørende spor i forskningen handler om reproduksjon. Anna Wargelius, forskningssjef ved Havforskningsinstituttet, har ledet arbeidet med genredigert laks i 13 år.

En av de største bekymringene ved oppdrettet laks er risikoen for rømming – og krysning med villaks.

– En steril oppdrettslaks vil redusere risikoen for genetisk innblanding betydelig og fjerne en viktig mulig miljøkonsekvens av norsk lakseoppdrett ved rømmingshendelser, sier Wargelius.

Forskerne har lyktes med å slå av gener som er nødvendige for å danne kjønnsceller. Resultatet er fisk som ikke blir kjønnsmoden.

Det gir to viktige fordeler: For det første forsvinner risikoen for genetisk påvirkning av villaksstammer dersom rømming skulle inntreffe. For det andre kan velferden i merdene bedres, fordi uønsket tidlig kjønnsmodning i sjø ofte gir redusert helse og økt risiko for dødelighet.

For å skille genredigert fisk fra «vanlig» laks i forsøk, brukes ofte et albino-gen som markør.

– Den gule fargen fungerer som et synlig bevis på at genredigeringen har fungert. Når fisken blir gul, ser vi med én gang at den bærer en genetisk endring, forklarer Wargelius.

Etiske og regulatoriske hindre
Selv med teknologiske gjennombrudd er veien til kommersiell bruk krevende. I Norge og EU regnes genredigerte organismer som hovedregel som GMO etter dagens regelverk, også når det ikke tilføres fremmed DNA.

Det betyr at utsetting i miljøet krever omfattende godkjenning etter Genteknologiloven fra 1993. Norge stiller dessuten særskilte krav om at en GMO skal bidra til bærekraftig utvikling, ha samfunnsmessig nytteverdi og være etisk forsvarlig.

Wargelius peker på at regelverket varierer betydelig globalt. I land som Japan, Australia, USA og Canada regnes ikke organismer med små mutasjoner uten fremmed DNA som GMO på samme måte som i Europa.

– Hvis man bare lager mutasjoner i gener og ikke tilfører nytt genetisk materiale, kan man få tillatelse i flere land globalt, advarer Wargelius – og mener Norge må diskutere tilpasning av lovverket:

– Eller så risikerer vi å havne på sidelinjen i den teknologiske utviklingen.

Industriens behov: Fra behandling til forebygging
For Matt Baranski og Mowi er arbeidet med stamfisk og avl i Tveitevåg helt avgjørende. Han peker på at bærekraftig produksjon forutsetter genetisk framgang i robusthet, vekst og produktkvalitet.

– Lakselus er en svært kompleks biologisk utfordring, sier Baranski.

Han understreker at dagens tiltak, som i stor grad er mekaniske og kjemiske, ikke er bærekraftige på sikt – og ofte innebærer høy belastning for fiskevelferden.

Derfor ser industrien på prosjekter som CrispResist som en mulighet til å få nye verktøy inn i «verktøykassen».

– Her bruker vi genteknologi som et verktøy for å forstå biologien og mekanismene bak resistens, sier han.

Målet er ikke å lage en «GMO-fisk» i klassisk forstand, med fremmede gener, men å forstå og eventuelt forsterke laksens egne mekanismer – eller bruke funnene til mer presis, tradisjonell avl.

Veien videre for luseresistens laks
I 2025 døde 54 millioner laks i norske merder, ifølge Havforskningsinstituttets risikorapport for norsk fiskeoppdrett.

Lakselus og lusebehandling er viktige utfordringer for næringen, men den samlede dødeligheten skyldes en rekke ulike biologiske og driftsmessige faktorer.

Samtidig sank den årlige dødeligheten for oppdrettslaks i sjøfasen i 2025 for tredje året på rad.

I den nye Havbruksmeldingen varsler regjeringen at det må gjøres tiltak for å øke overlevelsen ytterligere, i tråd med hva havbruksselskapene selv jobber med hver dag. Her blir kontroll på lusa det viktigste tiltaket for en fortsatt bærekraftig produksjon.

Økt overlevelse og forbedret lusekontroll blir de viktigste premissene for at dagens produksjonsmodell i tradisjonelle merder kan fortsette. Lusefrie teknologier – som nedsenkbare og lukkede anlegg – kan bli normen, forutsatt at strømnettet langs kysten har kapasitet til å drifte dem.

Fagsjef i FHF, Sven Martin Jørgensen, følger prosjektet tett. Han håper forskningen på sikt kan gi kunnskap som styrker avlsprogrammer og andre forebyggende tiltak, slik at laks fortsatt kan produseres i tradisjonelle merder.

– Enten resultatet blir genredigert fisk, eller at kunnskapen brukes til mer presis, tradisjonell avl, vil dette kunne endre hvordan vi håndterer lakselus i framtiden, sier Jørgensen.

Han understreker at innsatsen fortsatt omhandler grunnforskning.

–  Selv om man identifiserer «riktige» resistensgener, er det til syvende og sist myndigheter, forbrukere og industri som avgjør om teknologien kan tas i bruk i stor skala.

– Vi er i gang med å bygge det kunnskapsløftet som trengs for å få dette på plass, mener Jørgensen.

På Matre og i laboratoriene hos Nofima på Ås fortsetter det detaljerte arbeidet med å kartlegge fiskens hud og immunforsvar – celle for celle. Kampen mot lakselusa foregår nå på molekylnivå. Det som skjer i laboratoriene i dag, kan få stor betydning for hvordan norsk havbruk utvikler seg fram mot 2050.