Masteroppgave i fiskeri- og havbruksvitenskap avdekker svakhetene ved det særnorske eksportforbudet mot produksjonsfisk.
«Produksjonsfisk – kun et problem, eller også muligheter? Mattilsynet, nå må vi våkne!»
Det er problemstillingen til Even Straus Sæther, student ved Fakultet for biovitenskap, fiskeri og økonomi ved Norges fiskerihøgskole. Sæther har opparbeidet seg inngående kunnskap om problemstillingen, ikke minst i kraft av sitt arbeid hos milliardeksportøren Sekkingstad parallellt med studiene.
Diskusjonen om produksjonsfisk – fisk som har betydelige sår eller misdannelser som ikke gjør dem egnet eller tillatt å eksportere – har blusset opp igjen etter at Sjømat Norge i midten av mai tok til orde for å fjerne det særnorske forbudet mot å kunne eksportere såkalt «prodfisk».
Sæther har gjort en rekke intervjuer med flere trinn av verdikjeden: Oppdrettere, foredlere, eksportører og importører. Her fanger han opp holdninger og refleksjoner rundt denne problemstillingen.
Retningslinjer
Han er blant annet innom ulovlig smugling av «prodfisk», som har vist seg svært lønnsomt for et knippe mindre og mellomstore aktører. Et aspekt ved smuglingen er at det er lav fare for å bli tatt – og sanksjoner og straff står ikke i stil med den risikojusterte gevinsten.
«Det er Mattilsynet som avgjør hvordan de ulike sakene blir behandlet. Det krever derfor en stram innretning med tydelige og klare retningslinjer for hva risikoen er ved å bryte regelverket. Man kan nesten sammenligne det med regler for bilkjøring. Hadde man «kanskje» blitt straffet for å kjøre med promille eller kanskje mistet lappen for å kjøre for fort, så hadde jo enda flere valgt å bryte dette regelverket. Det blir en ubalanse mellom rett og galt, og gjør det mer fristende å «kjøre for fort». Hvis en aktør ser at hen kan tjene titalls millioner på dette, og «kun» få én million i bot, blir det fristende å akseptere «straffen» fordi den er lavere enn fortjenesten. Det er altså et misforhold med risiko/straff og fortjeneste ved lovbrudd,» påpeker Sæther.
Les også: Kvalitetshensyn eller proteksjonisme: Hva lærte vi av «Norwegian Gannet»?
Det er verdt å merke seg at ordningen med forbud av eksport av «prodfisk» kun gjelder norsk laks. Ikke annen fisk.
«Ser man imidlertid bort på oppdrettsnasjonene Skottland, Island og Færøyene, er ikke reglene de samme. I disse landene er det ikke tilsvarende krav om feilretting av produksjonsfisk. Kvalitetsavvik finner man også der, men produktet kan likevel gå rett til eksport. Dette kan være med på å skape en konkurransesituasjon som ikke er lik for alle, og flere har pekt på at denne forskjellen er ødeleggende for næringen. Blant annet har EU Salmon Processors Union (ESP Union), som består av et uvisst antall videreforedlere i Europa, kritisert Norge for å ikke godkjenne eksport av produksjonsfisk når de andre oppdrettslandene gjør det.»
Norsk laks oppnår ikke prispremie relativt til de over nevnte produsentlandene. Det uthuler argumentasjonen og ideen om at eksportforbudet er viktig for omdømmet og merkevaren «norsk laks».
Omdømme
«Prisforskjeller mellom superior- og produksjonsfisk anses som et av de største insentivene til å eksportere produksjonsfisk. Dette utgjør ikke bare et problem for fiskevelferden og
næringens omdømme, men skaper også et økonomisk og markedsmessig dilemma.
Produksjonsfisken er veldig ettertraktet i det internasjonale markedet nettopp på grunn av
prisen og de mulige omsetningsgevinstene. Når det blir spurt om dagens kunnskap og hvilken kunnskap som trengs svarer eksportørene litt forskjellig. To av eksportørene vektlegger prisforskjellene og at det ikke er tydelige nok sanksjoner mot de som bryter reglene: «Problemet er ikke kunnskap, men mangel på represalier. Straffen for ulovlig eksport er for mild sett mot gevinsten», skriver Sæther.
Prisforskjellene mellom laks av superior og «prod» kan i perioder være flere titalls kroner per kilo. Det gir store gevinstmuligheter for de som vil tøye regelverket.
«To av eksportørene refererer til kapasitetproblemer og viser en slags «forståelse» for at produksjonsfisken blir eksportert «når volumet er større enn det som er mulig å foredle i Norge, så er det ikke rart noen velger å smugle ut proden. Samtidig er gevinsten større enn straffen om man blir tatt».
«Jeg får ikke tilbud om det fra mine leverandører», «jeg vet at noen får tak i det, spesielt de store filetfabrikkene», «ja, vi vet at eksporten av produksjonsfisk skjer utenfor lovverket, men det er jo ikke ulovlig for oss å importere den» svarer de tre videreforedlerne når Sæther spør dem om kjennskap til ulovlig eksport.
Videre svarer de på spørsmålet om ulike aktører sin tilnærming til regelverket og om
Mattilsynet gjør en god nok jobb i oppfølgingen: «Mattilsynet har nok satt strenge regler, men umulig om de klarer å følge det opp», «det virker ikke som de har oversikt nei», «nei, det kontrolleres ikke godt nok. De som smugler tjener på det nå».
Sæther forteller at det i perioder er god tilgang på «prodfisk» ute i markedet.
«I alle de store industrimarkedene (ref. Polen, Nederland, Danmark) hører man om kunder som har god tilgang på prod». Neste eksportør skriver: «ja, også i dag der produksjonsfisk blir klasset som ordinær», mens siste eksportør henger seg på med at «de er åpne på at de får kjøpe fra Norge. Det er ikke ulovlig for kundene å kjøpe den». Jeg spør videre om det er et konkurransefortrinn med produksjonsfisk og om det er lettere å selge den kontra superiorfisken. Det kommer tydelig tilbake ett enkelt svar fra samtlige: «Ja, den er billigere.» På spørsmålet om salg av produksjonsfisk skriver den ene eksportøren: «Det har jeg aldri prøvd, men jeg er veldig trygg på at jeg hadde fått salg på flere biler prod etter max to telefoner. Utfordringen ville heller vært samvittigheten og nattesøvnen».
Lett å selge
Gjennom arbeidet i Sekkingstad har Sæther fått tilgang på prisdifferanser for «prodfisk» i Norge og tilsvarende produkt levert i Danmark fra «Norwegian Gannet». Slaktebåten har fått ti års dispensasjon fra forbudet mot å eksportere produksjonsfisk.
«Vi får alltid solgt prodfisken til anlegg som vil videreforedle den», mens den andre svarer: «Ja, det er lett å selge prodfisk. Kanskje litt mer utfordringer når det er mye av sorten». Den tredje oppdretteren referer til «Norwegian Gannet» hvor hen faktisk får lov å eksportere ut proden til Europa: «Har fått solgt den letter på Gannet, eksportørene som kjøpte det fra meg på Gannet hadde lyst på prodfisken, fordi da var den plutselig lovlig å eksportere.»
Lovlig eksport vil ikke ødelegge merkevaren og næringen så lenge den feilrettes sier to av
oppdretterne: «Nei ikke bekymret for det. Så lenge den blir feilrettet og hvem som gjør det
har ikke noe og si, kvaliteten blir bedre om vi får det raskere ut i stedet for at det står i kø på fabrikkene»; «dersom fisken hadde havnet rett i disken uten feilretting tro jeg at det kan være negativt, men ved gode kontrollpunkt og oppfølging tror jeg det hadde økt verdien på produksjonsfisken.» Den siste oppdretteren er mer skeptisk til lovliggjøring av eksport og sier: «Ja, det er farlig. Vi må ta vare de arbeidsplassene vi har langs norskekysten slik at vi kan bo og leve i distrikts Norge.» «Om det er krav for feilretting før det går ut i markedet, ser jeg ikke at det er noe problem. Det er et problem uavhengig av om det er lovlig å eksportere eller ikke,» sier en utenlandsk foredler til Sæther.
Samtlige intervjuobjekter sier at det er et konkurransefortrinn med tilgang på produksjonsfisk. De beskriver det som en billigere råvare og en råvare det er lett å lage til et skinnfritt og lovlig produkt.
