Sjømatbedriftenes toppsjef er bekymret for at utilstrekkelig gjennomtenkte rammevilkår gir uønskede konsolideringseffekter.
I kjølvannet av Alsaker Fjordbruks kjøp av Bolaks har stortingspolitikere engasjert seg i diskusjonen om hva som kan være de årsakene til transaksjonen. Senterpartiets Geir Pollestad har fremhevet betydningen av lokale arbeidsplasser og viktigheten av næringens legitimitet.
Sjømatbedriftenes administrerende direktør Robert Holmøy Eriksson synes det er bra at Senterpartiet toner flagg.
– Jeg vil gi ros til Senterpartiet og Geir Pollestad for å være tydelig i debatten. Jeg er glad for at de så tydelig ser de negative konsekvensene og at man må ta grep knyttet til næringens rammevilkår, sier han til iLaks.
Politisk styrt kannibalisme
Sjømatbedriftene har jobbet iherdig politisk for å få til en sjablongregel for verdsettelse av formuesverdien på oppdrettstillatelser til de privateide selskapene, noe de har lykkes med.
– Dette kom på plass, og Senterpartiet og Pollestad skal ha mye av æren for det, sier han.
– Det som er avgjørende viktig er at denne bestemmelsen blir bevart også for fremtiden, skyter han inn.
Eriksson advarer likefullt mot de negative konsekvensene av den pågående konsolideringen i den norske havbruksnæringen. Han mener at politiske feilgrep er en av årsakene.
– For å være litt retorisk, kan man si at mange av de politiske grepene som har blitt gjort for næringen opp gjennom tiden har lagt til rette for politisk styrt kannibalisme, sier han og utdyper:
– Eksempler på dette er at de store nasjonale aktørene får uforholdsmessige konkurransefordeler, blant annet gjennom muligheten til å flytte produksjonsvolum mellom produksjonsområder, en fleksibilitet små og mellomstore oppdrettere ikke har tilgang til.
Forstår disposisjoner
Eriksson understreker at dette ikke handler om at store oppdrettsselskaper gjør feil.
– Vi forstår deres disposisjoner, men problemet er at dagens system systematisk favoriserer de største, sier Sjømatbedriftenes toppsjef.
Han bemerker:
– Når biologiske utfordringer oppstår i et område, kan de største aktørene flytte produksjonen til et annet sted uten å måtte bære konsekvensene. Samtidig sitter de små, stedbundne oppdretterne igjen med risikoen og må eksempelvis forholde seg til konkurransevridende brakkleggingssoner.
Toppsjefen mener at dagens forskjeller i fleksibilitet mellom lokale og nasjonale aktører skaper en urettferdig konkurransesituasjon.
– Mens de nasjonale kontinuerlig kan justere produksjonen, er små og mellomstore oppdrettere låst, lojalt, til et distrikt, slår han fast.
De små aktørene innelåst
Han synes det er urimelig at små, lokale selskaper må forholde seg til strenge produksjonsbegrensninger, mens større selskaper kan omgå problemene ved å flytte ut av områder med dårlig biologi og inn i områder med bedre forhold.
– Dette svekker konkurranseevnen til de lokale aktørene og undergraver tilliten til systemet, påpeker Eriksson.
Dette er problemstillinger som Sjømatbedriftene har jobbet lenge med å få endret.
– Det positive er at jeg oppfatter at vi fra næringens side nå står samlet om å få gjort nødvendige endringer, sier han.
Begynnelsen på større konsolidering
Eriksson frykter at man nå ser begynnelsen på en større konsolidering innen havbruksnæringen.
– De store spiser ikke bare de små, men også de store. Eksempler på dette er SalMar sitt oppkjøp av NRS gjennom NTS, Mowis oppkjøp av Nova Sea, og Cermaqs oppkjøp av store deler av Grieg Seafood, sier han.
– Så uroer det meg mye det vi også har sett ved at flere familieeide selskaper som Wilsgaard Fiskeoppdrett, og nå sist Bolaks blir solgt, legger han til.
Han er naturlig nok innforstått at de er mange årsaker til at konsolidering skjer.
– Det kan være ulike strategiske vurderinger i de ulike selskap hvor man ønsker å selge seg ned og noen ønsker å vokse. Man vil alltid ha en viss form for konsolidering.
Les også: – Ikke en kortvarig trend, men en del av en mer langsiktig strukturendring i norsk havbruk
Trist med det som er uønsket
Men konsolidering er ikke seg selv problemet, mener han.
– Problemet er at vi i stor grad får uønsket konsolidering som følge av blant annet rammevilkårene til næringen. Uforutsigbare rammevilkår, økte skatter og ulike konkurransevilkår bidrar i for stor grad til at man føler at fremtiden er usikker. Neste generasjon stiller seg spørsmålet: Er dette noe jeg skal holde på med, eller vil det være bedre å hente ut og utvikle verdien av hva generasjoner i familien har bygd opp ved å selge og investere alternativt? sier han retorisk.
Robert Holmøy Eriksson er klar på at man trenger differensiert eierskap og et mangfold av aktører. Han mener at dette nettopp har vært styrken i norsk havbruksnæring og som har drevet næringen fremover og sikret økt innovasjonskraft.
– Hva synes du om denne utviklingen?
– Jeg synes det er trist å registrere den uønskede konsolideringen vi har i næringen som følge av rammevilkår. Vi må huske at oppdrettsnæringen er bygget på ryggen av privateide selskaper med lokal forankring. Disse selskapene har vært sentrale i å utvikle både næringen og kystsamfunnene. Det private eierskapet er kystens livsnerve, det må vi ikke glemme, svarer Eriksson.
