En forbedring på fiskehelse og velferd er helt avgjørende for en videre bærekraftig utvikling av havbruksnæringen, og derfor står også disse temaene øverst på agendaen hos aktørene i norsk havbruksnæring. Da er det et paradoks at utdannelsen av fiskehelsepersonell nedprioriteres.
Fra år 2000 og frem til i dag er produksjonen av laks tredoblet. Det er nasjonale ambisjoner om at havbruksnæringen skal vokse ytterligere. Havbruk er viktig for Norge. En grunnleggende forutsetning for at vi skal lykkes er at vi har nok fiskehelsebiologer og veterinærer som kan ivareta fiskehelse, fiskevelferd og mattrygghet.
Det er i Norge i dag om lag 600 personer som jobber med fiskehelse, inkludert både fiskehelsebiologer og veterinærer. Det er stadig behov for flere personer med kompetanse på fiskehelse. Da blir det feil politikk å trappe ned satsingen på utdannelse av fiskehelsebiologer og veterinærer.
Å drive oppdrett av laks og ørret på land, i åpne merder og ulike lukkede teknologier i sjø krever kunnskap og tett oppfølging fra fiskehelsepersonell med kompetanse på fiskehelse og fiskevelferd. Dessverre står Norge i dag i en akutt mangel på denne viktige kompetansen. Dette fører til at det systematiske og regelmessige helsearbeidet som må til for å sikre god fiskehelse og fiskevelferd over tid og i hvert enkelt anlegg, blir skadelidende.
Det utdannes Fiskehelsebiologer ved UiB Bergen og UiT i Tromsø, samt Veterinærer ved NMBU i Oslo som alle har ettertraktet og nødvendig kompetanse som det er stor etterspørsel etter i havbruksnæringen. Det er stor søkermasse til studiene og de fleste får jobb etter endt utdanning, flere også før de er ferdig uteksaminert. Til Fiskehelsestudiet i Bergen og Tromsø er det stor pågang fra studenter som vil inn på studiet, men det er en begrensing på 25 plasser på hvert av studiestedene.
Det er imidlertid vanskelig å fylle de faglige undervisningsstillingene som kreves når fagpersoner slutter og går av med pensjon. Fiskehelsestudiet i Bergen vil eksempelvis stå uten virolog til neste år når denne går av med pensjon. Det vil ikke bli ansatt noen nye i denne stillingen da det er stillingsstopp for instituttet. Det har også vært behov for å innleie av kompetanse til å dekke stillinger i bakteriologi og farmakologi. At det er for få heltidsstillinger får også konsekvenser ved at det ikke er tilstrekkelig med veiledere tilgjengelig for studentene. Det vil også kunne virke inn på at det blir mindre variasjon i masteroppgaver som gis.
Utplassering er særdeles viktig del av studiet før studentene skal ut i fast jobb. Gjeldende nå er at studentene er utplassert i 10 dager, dette er alt for lite for et studie som går over 5 år, særlig fordi aktuelle stillinger vil være svært praksisrettet når ferdig utdannet fiskehelsepersonell skal ut på arbeidsmarkedet. Det har endatil vært snakket om at praksistid ytterligere skal reduseres, det burde selvfølgelig heller vært det motsatte, en kraftig utvidelse av praksisperioden.
Det er per i dag heller ikke stipendiatstillinger på fiskehelse i Bergen. Oppfordringen er at det bør øremerkes midler fra departementet for å styrke fiskehelsestudiet. Fra Tromsø meldes det at dette er små sårbare fagmiljøer hvor det ikke er enkelt å rekruttere fagfolk.
I lys av både nasjonale ambisjoner og realitetene i næringen, finner vi det både galt og underlig at regjeringen også foreslår å kutte antallet studieplasser fra 90 til 70 på veterinærstudiet på NMBU. Bygget på NMBU, som kostet nesten 10 milliarder kroner da det sto ferdig i 2021, har kapasitet til å utdanne mellom 100 og 110 nye veterinærstudenter hvert år. Det burde etter vårt skjønn vært fullt utnyttet.
Søkelyset vi har fått mot oss som bransje i høst, viser at vi har forbedringspotensial. Nøkkelen for å holde dødeligheten lav generasjon etter generasjon er kontinuerlig overvåkning og raske beslutninger på enhver ny situasjon som måtte oppstå. Teamene er tverrfaglig sammensatt med fiskehelsepersonell og fagfolk fra produksjonssiden, som jobber tett sammen og tett på anlegget.
De aller beste opererer med god fiskehelse og en dødelighet per generasjon på rundt fem prosent. Det er en pekepinn på hva som er mulig. Men da trenger vi at det satses på å utdanne flere med fagkompetanse på fiskehelse, ikke færre.
