– Jeg syns prisen er for høy. Vi er for feig til å strekke oss så langt

100 milloner kroner for ekstra volum.

Langs fylkesvei 86 på Senja er den aller største konsentrasjon pålagt enhver sjåfør. På tur utover mot Torsken kan det være vanskelig med konsentrasjon, når en samtidig vil få ha glimt av den spektakulære naturen langs veien. I møtet med en semi merket Sundolitt, er det fånyttes for en Volvo V40 å starte diskusjon om hvem som skal rygge til nærmeste veilomme.

Heldigvis er veiene under full utbedring og med tida blir det en farbart også for Hvermannsen. iLaks er på tur til fiskeværet Torsken for en prat med Fredd Wilsgård om laks. Døra på den lille administrasjonsbygningen er lås, men etter ei kort stund åpner Fredd Wilsgård døra, men ingen slipper inn. Det er koronautbrudd igjen, og Senja og Troms er nærmest som nytt episenter å regne. Derfor går turen til den gamle skolestua, hvor laks skal stå på menyen.

Pultene som står i inngangen er fra tidlig på 50-tallet. De stod på loftet da Wilsgård kjøpte skolestua i 2014, og  fikk dem i gave av kommunen.

– De stod her i tre år, og mange gikk frem til pultene og prøvde å åpne lokket, men fikk det ikke opp da det stod fast. Så i 2017 kom biskopen på visitas i Torsken. Da biskopen så pultene, sa han at det var akkurat en slik pult han hadde på skolen. Så han satte seg ned,  så slo han hardt i bordet, tok godt tak lokket på pulten gikk opp, sier Wilsgård med et bredt smil.

Mye mer enn laks
Etter en ti minutters historiefortelling setter han seg ned, og tar opp første aktuelle tema blir koronasituasjonen, og tilbake til 13. mars 2020 da han ville stenge brua fra Finnsnes over til Senja, og med det innføre søringkarantene også for de på fastlandet.

Når displayet på opptakeren viser at det er gått 12:32 av intervjuet, smetter iLaks inn første spørsmål om laks. Det hjelper ikke så veldig mye, siden Wilsgård har så masse på hjertet, om lokalsamfunnet og folket i Torsken. Her er det bare å lytte til mang en god historie om bygging av boliger, treningssenter, spa, campingplass, restaurant, fiskebruk, pub, doktorgården, og torsken som er ii havet.

Da det står 00:46:35 på displayet, trekker Fredd Wilsgård pusten en stund.

Skal vi prate litt om laks nå, kanskje?

– Ja ja ja,  vi er jo bare så vidt begynt. Wilsgård Fiskeoppdrett er jo en liten oppdrettsbedrift med omsetning på i underkant av 500 millioner kroner i fjor. Årets omsetning blir kraftig ned som følge av sykdom på lokalitet på Karlsøy, men vi satser på å komme sterkt tilbake.

Hvor mye mer ned blir det i år?

– Et par hundre millioner kroner faktisk. Det var en sammensatt problemstilling, da vi måtte ta ut fisk både til destruksjon og slakte småfisk i fjor, og det medfører et omsetningstap når vi da kom til 2021. Nå skal det sies at vi samtidig har satt i drift den sjette konsesjonen vår, vi kjøpte en grønn konsesjon Nordlaks hadde. Den bygges nå opp, det er klart at det gjør at vi har mindre slaktebehov, siden vi skal fylle den MTB´en opp også, fylle lageret slik at bruker tillatelsene. Det betyr at vi omsetter betydelig mindre i 2021, men tar med oss et større varelager inn i 2022 enn vi har hatt før. Vi har holdt på såpass lenge i Wilsgård at vi må glatte ut toppene med bunnene, prøve å holde det på det jamne, forklarer Fredd Wilsgård fornøyd.

Falt av lasset
Med bakgrunn i de lange samtalene om pub, restaurant og fiskebruk, drister vi oss til litt småspydig ironi om oppdrettenes fremtidige vekst er lagt din. Med en vennlig latter tar han ironien og forteller hvordan alt henger sammen med alt.

– Wilsgård Fiskeoppdrett hadde rigget seg med i vår målestokk, masse penger for å være med i auksjon, men vi har falt av lasset hver eneste gang. Vi syns det har blitt for dyrt. Det er selvfølgelig en av grunnene til at vi har tenkt okay, vi får nå holde på med det vi holder på med, og prøve å gjøre det beste ut av det. Dermed kunne vi tillate oss å bygge noen hus, åpne en restaurant, starte en pub og gjøre sånne ting. Det henger sammen, men også synd på en måte.

Hvor tidlig kaster dere kortene i en auksjon da. Var dere helt far out eller?

– Nei, vi har vært med kanskje lenge, men du kan si at vi syns ikke det har smakt nok. Det har ikke noe interesse å kjøpe fire eller tjue tonn, det gidder jeg ikke. Nei, vi må kjøpe noe som monner. Du må legge 100 millioner kroner på bordet, så får du kjøpe et eller annet. Hvis du ikke får noen ting nesten for det, ikke en halv konsesjon for det her oppe for hundre million. Dæven, det var liksom noe, og så skal du begynne til å vevle noe tau og greier, sier en oppgitt Wilsgård.

For feig
– Vi er jo en liten bedrift, kan ikke putte inn enormt innenfor etablert infrastruktur. Vi har jo drevet i samlokalisering med, og en mindre eierandel i Nor Seafoods sammen med NRS i mange år. Det gjør vi jo ikke lengre, så sånn sett kan du si det er mer plass rundt på de forskjellige lokalitetene, noe som var årsaken til at vi kjøpte den grønne konsesjonen fra Nordlaks.

Så det blir vanskelig for dere da å delta i store auksjoner fremover da?

– Jeg syns prisen er for høy. Vi er for feig til å strekke oss så langt.

For feig?

– Jaaa, syns vi har vært for feige. Har syns det har vært for dyrt. Så skal det jo sies at når vi har hatt ILA-utfordringer eller andre ting så, men hvis du har et fullt trimmet anlegg og kan kjøpe vekst og putte inn MTB fra dag én omtrent eller etter en måned, så etter en måned har du bruk for den, og etter tre måneder igjen så er den fullt oppbrukt, ja så kanskje. Om du ikke er der heller, at du skal kjøpe til de prisene for at du til neste år skal prøve å få bygd opp det er, så syns jeg det er for dyrt rett og slett. Det ble for mye, sukker han.

Dere blir kanskje ikke å prøve dere på auksjon igjen da?

– Jo, vi blir selvfølgelig å rigge oss når det kommer en ny runde for å være klar, men om prisene er som de har vært til nå, så vet jeg ikke om vi er tøff nok.

Hva er det som skal til for at brødrene Wilsgård blir tøffe nok da?

– Vi er jo enkle mennesker min bror og jeg, lite ekstravaganse på oss i det hele tatt. Vi er jorda på begge føttene. Bruker ikke mye penger på oss selv på noen som helst måte, men lider ikke noen nød, det er ikke det jeg sier, men det er ikke det som har gitt oss glede.

Les også: Slaktekapasiteten på Senja eksploderer neste år, men i Torsken holdes trykket oppe

– Filetfabrikken var vi med som en bitteliten eier i starten. Det har vært kjempevanskelig å skape økonomi i den filetfabrikken, som var emballasjefabrikk før. Vi har brukt for lang på å komme dit vi er nå, med det trykket vi skal ha og alt funker. Det gir oss utrolig stor glede å se de flotte menneskene som jobber der, flotte produkter og arbeidsplasser.

– Det er jo også sånn med andre ting her. Vi må få en bra utnyttelse av de der 75 sengene før at denne reiselivsbedriften skal tulle rundt av seg selv. Det tar noen år å komme tid også, med det er vi villige til å satse. Underveis så kan vi jo gå inn og spise en bedre middag når vi ønsker det, smiler Wilsgård fornøyd.

– Fiskebruket kommer ikke til å bli noen gullgruve. Vi bruker kolossalt med penger for å bygge en flott liten fabrikk, på et lite råstoffgrunnlag i bunn. Det betyr at vi må gjøre noe mer med fisken enn bare å sende den av gårde fort, for å kunne ta mer ut av hvert kilo. Vi tror at vi skal ha det torskeslakteriet på et tidspunkt oppe å gå, og da er vi jo der vi skal være, fastslår Fredd Wilsgård.

– Alt dette krever både ressurser og kapasitet, sånn at vi ser at vår kapitaltilgang er avhengig av at vi tjener de pengene. Vi gjør ikke emisjoner som gjør at vi er rustet for oppkjøp, og det er en del av bildet når vi taper i auksjonen. Så er det vel egentlig riktig at vi har vært feige da. Snur du det på hodet, ser du at all veksten ble solgt og jeg har ikke sett en som har gått konk.

Tiårs planer
– På godt og ondt, vi er en liten bedrift. Å løfte 100 millioner kroner i gangen på det vi holder på med er relativt mye. Vi bruker nå over 100 millioner kroner nå på å bygge fiskebruk, bygge reiseliv og bygge hus. Tar det ut i en sånn ende der vi ikke kommer til å ha noe særlig inntjening før vi kommer på de nivåene vi skal være. Det har vi bestemt oss for at det syns vi det er verdt. Også vi er jo selvsagt ikke glad for å tape penger uansett hva vi driver med, gjør det vi kan for å unngå det, men vi er langsiktige.

Så dere ser langt fremover?

– Vi har vært det hele tiden. Jeg har hele tiden jobbet etter tiårs planer, og vi har bestandig nådd målene våre lenge før. Så i forhold til deg jeg sa før, vi er nok litt feige. Våre tiårs planer kanskje ikke er ambisiøse nok, siden vi når dem lenge før.

– Jeg sa i 1990 hvor vi skulle være i 2000. Det er jo ikke alt vi treffer på. Den gang i 1990 sa jeg at vi skulle ha én prosent av all lakseproduksjon i Norge. Vi nådde alle våre produksjonsmål, størrelse og alt frem til år 2000. Det var jo bare det at alle de andre vokste jo også like mye! Så det ble aldri prosentmålet nådde vi jo aldri, sier han med en god lang latter.