– Men for at vi skal kunne bruke det til sporing er vi avhengig av at oppdretterne inngår avtaler med oss som tillater oss både å innhente og å bruke deres data, sier styreleder Ida Espolin Johnson i selskapet Sporbarhet.
Nok en gang får oppdrettsnæringen kritikk etter mange rømmingshendelser denne sommeren. Situasjonen fikk fiskeri- og sjømatminister Odd Emil Ingebrigtsen (H) til å kalle inn til et møte med næringen.
– Det påvirker vår troverdighet som sjømatnasjon og havbruksnæringens omdømme, uttalte han om rømmingene i en pressemelding.
I lang tid har oppdrettsnæringen jobbet med å få etablert sporingssystemer, slik at man kan merke laksen, og dermed finne ut hvor den rømte fisken kommer fra.
– Det er etablert et eget selskap, som følger opp dette arbeidet, sa havbruksdirektør Jon Arne Grøttum til iLaks i begynnelsen av denne måneden.
Dette selskapet heter treffende nok «Sporbarhet», og styreleder i selskapet er havbruksadvokat Ida Espolin Johnson.
– Hva er status for arbeidet med sporingssystemet nå?
– Vi jobber nå med å få på plass den tekniske løsningen. Vi er avhengig av å hente inn informasjon fra en rekke aktører og systemer, og vi arbeider nå mye med datakvalitet og informasjonssikkerhet for at alle aktører skal være trygge på hvilke data de gir oss tilgang til, hva de kan brukes til og at det er begrensete innsynsmuligheter. Det må inngås en rekke avtaler både med rognprodusenter, oppdrettere, laboriatorium, datavarehusoperatør, Veterinærinstituttet og Fiskeridirektoratet, og dette arbeider vi også med å få på plass, svarer Johnson på spørsmålet fra iLaks.
Avhengig av flere avtaler
Så kan endelig en sporingsløsning være i sikte? Det mener Johnson.
– Vi regner med at selve systemet er på plass i løpet av høsten, men for at vi skal kunne bruke det til sporing er vi avhengig av at oppdretterne inngår avtaler med oss som tillater oss både å innhente og å bruke deres data, sier hun.
I dag eies Sporbarhet av Mowi (43,4 prosent), Lerøy Seafood Group (27,2 prosent), SalMar (19,4 prosent) og Cermaq (10 prosent).
– Med dagens eiere har vi tilslutning fra aktører som står for cirka 50 prosent av den fisk som settes ut, men for at dette skal fungere i praksis er vi avhengig av at flest mulig oppdrettere, helst alle, inngår avtale med oss.
– Godt håp å få med oss så godt som alle oppdrettere
Johnson forteller at myndighetene har gitt uttrykk for en klar forventning om at alle oppdrettere må delta i en effektiv sporingsordning hvis frivillighet skal være et alternativ til en lovpålagt ordning.
– Per i dag finnes ingen slike frivillige ordninger, og det haster nok med å få dette på plass. Vi arbeider derfor for å etablere en løsning som er et godt frivillig alternativ for alle parter. Det er jo ikke fullt sammenfall av interesser for alle som må delta inn i en slik løsning, men vi prøver å lytte ut og finne gode kompromisser som alle kan leve med. Basert på dette har vi godt håp om å få med så godt som alle oppdrettere, sier hun.
Nettopp dette med frivillighet fra både rognprodusenter, settefiskanlegg, oppdrettsanlegg og myndigheter, løfter Johnson opp som et viktig premiss for arbeidet til Sporbarhet.
– Dette stiller store krav til informasjonshåndtering i våre systemer og til våre avtaler og rutiner slik at alle data er korrekte og sikre mot unødig innsyn, samtidig som myndighetene får den informasjon de trenger for å oppleve vårt frivillige system som et godt alternativ til en lovbestemt løsning, forklarer hun.
Avgift per smolt satt ut i sjø
– Hvordan skal sporingssystemet fungere i praksis?
– Når fiskeridirektoratet har en rømningshendelse de vil undersøke, kan de sende prøver av den mistenkt rømte fisken til vår innleide lab. Disse prøvene blir matchet i et datavarehus mot genetiske data mottatt fra rognprodusentene for å avklare hvilke rognprodusent fisken kommer fra, og hvor den aktuelle rognbatchen har blitt levert. Deretter hentes det inn data fra oppdretternes produksjonssystemer for å finne ut hvor fisken fra rognbatchen er utplassert. Ut fra dette genereres en rapport som angir på hvilke lokalitet(er) det er utplassert fisk fra samme rognbatch som den som har rømt. Hvis det genereres treff på flere relevante lokaliteter sendes det skjellprøver fra fisken til Veterinærinstituttet, som er vår samarbeidspartner for analyser av fiskeskjell. Ut fra analyser av fiskens skjell kan Veterinærinstituttet fastslå mer presist hvilke anlegg fisken kan komme fra. Målet er å kunne spore all oppdrettsfisk i Norge tilbake til lokalitet, og med full oppslutning fra både rognleverandører og oppdrettere vil nok dette være mulig, forklarer Johnson.
Sporbarhet har vedtektsfestet at selskapet ikke har noe økonomisk formål, og at det ikke skal betales ut utbytte til aksjonærene.
– Det er forutsatt at kostnadene skal finansieres gjennom betaling fra oppdretterne i form av en avgift per smolt satt ut i sjø. Eventuelt overskudd vil gå til å sette ned avgiften. Foreløpig anslag tilsier en avgift på cirka 15 øre per utsatt smolt med dagens oppslutning som jo er cirka 50 prosent. Denne prisen vil bli lavere jo flere oppdrettere som deltar i ordningen, og hvis alle blir med vil vi nok komme godt under ti øre per utsatt smolt. Dagens aksjonærer har jo finansiert oppstarten av selskapet, og det vil derfor også bli en slags engangs «påkoblingsavgift», slik at disse skal få tilbake noe, men ikke alt, av sine investeringer i selskapet, avslutter Johnson.
