Hvis havbruksnæringen skal beskattes ekstra i forhold til annen næringsvirksomhet, vil dette trekke kapital ut av næringen. Kapital som næringen selv må ha beslutningskraft over.
Et utvalg nedsatt av regjeringen har i dag foreslått en særskatt på havbruksnæringen på 40 prosent. Utvalget var delt og således ikke enige om konklusjonen. Konklusjonen er uansett håpløst frakoblet realitetene langs kysten. Hvis man ser seg rundt vil man kunne kontstare at svært mange kystsamfunn er betydelig fornyet og oppgradert som en følge av at næringslivet og da spesielt havbruksnæringen går godt. Lokalsamfunnet får ta del i verdiutviklingen i betydelig grad selv om ikke all kapital skal gå innom stat og kommune.
Norsk havbruksnæring skaffer Norge betydelige eksportinntekter og sørger for en vesentlig del av aktiviteten langs kysten fra de nordligste deler av landet til sørspissen. I stor grad er aktivitetene til havbruksnæringen lagt til områder som har stor avstand til Oslo. Vi snakker om de ytterste kystsamfunn som må tilby interessante arbeidsplasser for å beholde ungdommen og befolkningsgrunnlaget.
Hvis havbruksnæringen skal beskattes ekstra i forhold til annen næringsvirksomhet, vil dette trekke kapital ut av næringen. Kapital som næringen selv må ha beslutningskraft over. Det gir bedre avkastning for samfunnet om de bedriftene som kjenner utviklingsretningen og vet hvor kapitalen må investeres for å skape bærekraftig vekst disponerer kapitalen enn om stat og kommune skal konfiskere kapitalen og forsøke sette denne inn i lønnsom aktivitet. Stat og kommune får allerede i dag store skatteinntekter fra næringen fordi den er lønnsom.
I tillegg, og dette er et betydelig poeng, havbruksnæringen gir enorme ringvirkninger. Ifølge SINTEFs ringvirkningsanalyse fra 2018 gir havbruksnæringen ringvirkninger som tilsvarer en verdiskapning på over 20 milliarder kroner, og skaper over 20.000 arbeidsplasser. Skal særskatten utkonkurrere de som lever av ringvirkningene?
Norsk havbruksnæring har i stor grad tatt et samfunnsansvar under sin fremvekst. I samarbeid med forvaltningen har en rekke kostbare tiltak blitt iverksatt. I 2004 ble det innført en ordning med lovpålagt sertifisering av havbruksteknologi. Dette kostet næringen milliardbeløp i investeringer over de kommende år. På dette tidspunkt var næringen langt fra så lønnsom som den i de senere år har vært. Ordningen og investeringene, som hver enkelt oppdrettsbedrift risikerte av egne midler, virket sakte men sikkert til å senke rømmingstallene betydelig. Investeringene bidro også til å heve kompetansen betydelig og skape nye arbeidsplasser langs kysten.
I de seneste årene har havbruksnæringen fått pålegg om å holde lusetallene nede og har igjen investert milliardbeløp for å følge opp påleggene fra forvaltningen.
Biologisk produksjon vil stadig få nye utfordringer å bekjempe. Skal næringen ha mulighet til å løfte nye problemstillinger når de kommer må kapitalen være tilgjengelig. Da blir det krevende om ikke umulig at samfunnet både krever særskatt og at havbruksnæringen skal investere i nye tiltak forvaltningen måtte pålegge næringen.
For ikke å snakke om ringvirkningene. Hvem skal betale for den avledete aktiviteten hvis stat og kommune konfiskerer kapitalen?
Heldigvis ser det ut til at det ikke er politisk flertall for å innføre særskatten for resultatet ville med overveiende sannsynlighet vært investeringsnedgang og reduserte ringvirkninger.
