Da jeg begynte som journalist i BBC, lærte vi at det alltid var viktig å presentere begge sider av en historie.
Da jeg fortsatte å jobbe i IntraFish, var jeg glad for å finne et nytt nyhetsmedium som ikke styrte unna konflikter. Jeg flyttet videre, og i de neste årene var jeg, på ulike stadier, en lobbyist for villaksinteresser i Skottland og senere en PR-person for et oppdrettsfirma. Det førte til anklager om å være «tjuvfisker som er blitt viltforvalter». Det var jeg slett ikke: Bare en journalist med et godt fundament i å se begge sider av en sak.
Fordi det er en sannhet: I kontroversen mellom villaks- og oppdrettslobbyen er ingen side helt korrekt, og ingen side tar helt feil.
I Storbritannia kontrolleres (og finansieres) villakslobbyen av de velstående grunneierne som nesten uten unntak er de eneste eierne av lakselver. Det er overklasse: De gikk på samme skole, de snakker med samme aksent – hva min bestemor i Ayrshire ville ha kalt «a mouthfull o’ jauries» (jauries er klinkekuler på norsk). Laksevald selges dyrt; De er verdifulle eiendeler i eiernes bøker.
Oppdrettslobbyen, som i stor grad kontrolleres av selskaper som er utenlandsk eide, har en tendens til å bruke mindre tid på å skrive leserbrev til våre nasjonale aviser.
I løpet av årene har kontroversen kommet til kjernen på ett felt: Om oppdrettsanlegg er ansvarlige for den drastiske reduksjonen av bestanden av villaks. Siden en monokausal forklaring alltid er lettere å argumentere for, har villakslobbyen en tendens til å låse seg på eksistensen av oppdrettsanlegg som den eneste årsak til reduksjonen. Dette er, som alle vet, nonsens. Det er en grunn, ikke grunnen, og det kan neppe være blant de fire viktigste grunnene, når vi virkelig forstår hva som skjer med voksen villaks i havet.
Ja, laks i oppdrettsanlegg er en magnet for lus, og så snart den er inne i disse store oppsamlingene av fisk, multipliseres lusen eksponentielt. Men lusene kommer ikke fra oppdrettsanleggene i første omgang: Smolt er rene når de settes i sjøen.
Vi har også sett drastiske reduksjoner i laksebestandene fra elver som ikke finnes i nærheten av oppdrettsanlegg, hvis fisk ikke har noen grunn til å svømme innen hundrevis av kilometer fra et oppdrettsanlegg.
Faktisk er sjøørret et mer nyttig barometer for påvirkning av oppdrettsanlegg. For noen år siden ble en venn av meg invitert til å fiske på en av Skottlands fremste lakselver. Han fikk en stor sjøørret, fjernet kroken forsiktig, og returnerte fisken til vannet.
– Hva gjorde du det for? spurte «the ghilli». – Du burde ha drept den. Sjøørret er et skadedyr.
Det er elveeiernes mentalitet. (Forresten kommer «ghillie» fra det skotsk-gæliske ordet «gille», som betyr «tjener» eller «gutt»).
Det er, i en siste analyse, en kontrovers som ingen kan «vinne» uten å alvorlig skade den skotske økonomi.
