– Vi trenger en dugnad når det gjelder nye fôrråvarer

Nyheter
1298

Alger, raudåte, insekter og karbondioksidspisende bakterier kan være blant løsningene for å sikre fremtidig oppdrettsvekst.

– Hvor skal næringen om ti år? spør Mads Martinsen, direktør for produktutvikling i Skretting.

Han bevilger seg en kort pause før han begir seg ut på et lengre analytisk resonnement.

– Det blir flere vegetarianere, veganere og fleksiterianere, altså en som kutter ned på kjøtt. Jeg er en fleksitarianer selv.

Uetisk
Den unge direktøren er blant trekkplastrene under årets Young Fish-konferanse i Bergen. Han legger ikke skjul på at han er bekymret for synet om at laks er uetisk fester seg.

– Her i høst hadde «Nytt på nytt» et innslag med «Vil du bli kvitt regnskogen? Støtte bruk av sprøytemidler, bruk av slaver og grov kriminalitet?» Da er oppdrettslaks næringen for deg.»

– Og så flirer vi litt, men jeg synes ikke det er morsomt. Det er alvorlig, sier han om næringens utfordringer på omdømme.

Spesifikt gjelder dette Dagbladets oppslag, med Fremtiden i våre hender (FIVH) og Regnskogsfondet som kilder, om bruk av soya som fôrråvarer i oppdrettslaks. Skretting har i den anledning engasjert Den Norske Veritas (DNVGL) for å gjennomgå sakskomplekset, og DNVGL fant ingen ulovligheter.

Avskoging
– Men vi har et indirekte ansvar for soyaproduksjonen i Brasil, understreker Martinsen.

Skretting sourcer en liten andel av totalen, særlig sertifisert soyaproduksjon fra Brasil. Soya, generelt, har historisk vært en sentral årsak til avskoging av regnskogen i Amazonas. Andelen har de siste årene blitt vesentlig mindre, men samtidig har avskogingen satt fart igjen.

– Med den farten som er nå vil vi ha mistet 30 prosent av regnskogen i løpet av 30 år, sier Martinsen, som samtidig vil understreke at Skretting ikke er motstandere av FIVH.

– Jeg heier på dem. Vi er enige om veien videre, men de mener vi bør gå fortere, påpeker han.

Sammenligne
Men det er også et spørsmål om hvem skal vi sammenligne oss med, mener han.

– Arealmessig kommer laks like godt ut som en vegetarmiddag. Kanskje vi skal sammenligne oss med oss selv; på arealbruk, vannforbruk og fotavtrykk på utslipp av CO2. Hvor var vi i 2018, hvor er vi i 2022, 2029 og så videre.

– Skretting har tallfestede mål for råvarer. Vi har et indirekte ansvar for soya i Brasil. Derfor skal vi ikke kjøpe mer soya fra Brasil enn vi gjorde i 2018. Og det er uavhengig av om vi skal tre eller femdoble produksjonen av laks i fremtiden.

Nettopp dette stiller høye krav til å ta i bruk alternative råvarer. En av målsetningene er å ta i bruk minst seks prosent av såkalte «novel» råvarer, som raudåte, algeolje og insektmel, innen 2022.

– Seks prosent. Det er et ekstremt hårete mål, sier han, og peker særlig på det faktum at disse fôrrråvarene vurderes som for dyre for mange oppdrettskunder.

Dugnaden
Han fremhever nybrottsarbeid av Lerøy og Lingalaks på alger og Nordlaks som har testet ut insektsfôr.

– Flere må være med på dugnaden, oppfordrer han.

– Når det gjelder insektmel; vi lager det ikke av fluer, men av larver, før de blir fluer. Insektmel er godt på sitt beste, men det varierer veldig fra batch til batch.

– Raudåte, calanus, er bitte lite krepsdyr, bare et par millimeter langt. En kan ikke se det med det blotte øye. Det er et norsk eventyr, et nordnorsk eventyr. Biomassen av denne karen utgjør mer enn all sjømat vi høster i Norge i dag. Det er kun ett selskap som høster av den, et selskap som heter Calanus. Den råvaren har gitt gode resultater for laksen.

Algeolje, det er kjempegøy. Der er vi kommet kommersielt nå, sier han og fremhever underleverandøren Veramaris.

– De går rett til kilden og driver oppdrett av den på land. Veramaris bygger nå sin tredje fabrikk, og denne koster koster to milliarder kroner. Den fabrikken alene vil dekke hele Skrettings behov for omega 3.

En reise til Mars
– Avskjær snakker vi mye om, men vi snakker ikke om avskjær fra kylling og svin. Det er kjempegode ressurser, bemerker han.

En annen ressurs er CO2-spisende bakterier som fôrråstoff, basert på en idé ble som ble utviklet i forbindelse med en planlagt reise i verdensrommet. Spørsmålet var hva astronautene skulle spise, da NASA skulle sende dem til mars.

– NASA fant en bakterieart som utnytter det som astronautene produserer, nemlig CO2. Så dro aldri NASA til Mars, og teknologien ble glemt. Men nå er den kommet frem igjen, og våre eiere, Nutreco, ønsker å bygge en fabrikk som kan produsere 100.000 tonn av dette, mest sannsynlig i USA.