Det sier NTNU-forsker Anna Båtnes, prosjektleder for FHF-prosjektet DypLus, under konferansen Havbruk 2024 i Tromsø.
I prosjektet samarbeider forskere med Lerøy, Sinkaberg og Emilsen Fisk, og henter inn data om luseinfestasjon, velferd og vekst hos laksen i nedsenkede merder.
Forskerne har blant annet sett på historiske data fra fem anlegg, der tre av dem hadde nedsenket drift, og to anlegg hadde overflatemerder. På konferansen i Tromsø deler Båtnes foreløpige funn fra prosjektet, som nå er halvveis i løpet.
– Vi får mindre lakselus i nedsenkede anlegg, det er det ingen tvil om, sier Båtnes.
Langt flere behandlinger i overflaten
NTNU-forskeren understreker at funnene er basert på få utsett, og at de derfor ikke kan si mye om nedsenket drift generelt. Resultatene viser likevel mindre lus og et betydelig lavere antall behandlinger i dypet, enn i overflatemerdene.
Illustrasjonene under, som er hentet fra prosjektet, viser luseutviklingen i de nedsenkede merdene (N1/N2) og overflatemerdene (R1/R2), for henholdsvis vår- og høstutsettet.
I motsetning til den nedsenkede merden viste overflatemerden flere topper med fastsittende lus, med påfølgende økninger av kjønnsmodne lus. Dette resulterte også i behov for langt flere avlusninger, som er angitt med grå søyler i figurene.
– Det ble gjort én behandling for det nedsenkbare anlegget, og ni behandlinger for overflateanlegget, sier Båtnes om vårutsettet.
For høstutsettet var det ti behandlinger i overflatemerdene, og rundt 3-6 behandlinger i de nedsenkede, der de fleste av disse skjedde etter at merdene ble hevet.
Så på velferd
– Når det gjelder fiskevelferd, kan man se på forskjellige parametre. Dødelighet er jo et av de mest ekstreme, sier Båtnes.
De blå linjene i figurene under viser dødeligheten i de nedsenkede og overflatemerdene. De svake linjene viser hver enkelt merd, og den sterke linjen viser snittet. For de fleste merdene var dødeligheten lavere i de nedsenkede merdene, både for vår- og høstutsettet. På høstutsettet var det imidlertid en nedsenket merd som skilte seg ut med hele 40 prosent dødelighet, og som dro opp snittet.
Båtnes understreker at dødelighet må ses i sammenheng med andre faktorer som sykdom og behandlinger. For høstutsettet var det påvist yersinia og HSMB (Hjerte- og skjelettmuskelbetennelse) i det nedsenkede anlegget, og yersinia, vintersår, HSMB og gjellesykdommer i overflateanlegget.
– Vi ser at behandlinger sammenfaller godt med enkeltmerders plutselige økte dødelighet i mange tilfeller, sier Båtnes.
Les også: 20 settefiskanlegg tester ut miljø-DNA mot laksesykdom
Vårutsett-fisken vokste saktere
Snittdødeligheten for overflateanleggene var på 10,9 prosent, mens den i de nedsenkede anleggene var på 10,2 prosent.
Forskerne har også sett på laksens vekst. Estimerte tall fra produksjonsstyringsverktøy viser at den nedsenkede, vårutsatte fisken vokste saktere, men at slaktevekten til slutt ble lik som for overflatefisken (6-7 kilo).
– Den nedsenkede fisken brukte litt over to måneder lenger på å nå den vekten, forteller Båtnes fra scenen.
Dette henger sannsynligvis sammen med temperatur. Høstutsettene endte også med ganske lik slaktevekt, men med jevnere vekstkurver, siden de nedsenkede merdene fra start hadde høyere temperaturer, i en lengre periode enn overflatemerdene.
DypLus-prosjektet er en del av plattformen «Taskforce lakselus», om mekanismer for spredning av lakselus i oppdrett, og mellom oppdrettslaks og villaks. Resultatene er basert på detaljert datainnsamling fra oppdrettere, fra tidligere og fortløpende produksjonsløp, i tillegg til ekstra prøvetaking og innsamling av lus fra anlegg. I Tromsø er det i hovedsak historiske data som presenteres.
