Verdien av eierskapet

Det er en jobb å bygge opp og eie industriselskaper. En jobb de færreste orker.

Det har vært noe av et industrieventyr. Siden Helge Gåsø startet opp, på branntomten Midnor, med to brønnbåter, til milliardselskapet Frøy 20 år seinere. Nå er det solgt. Goldmans Sachs har varslet tvangsinnløsning av minoritetseierne i en handel som priser rederiet til 5,6 milliarder kroner.

Frøy følger dermed i kjølvannet til to andre brønnbåtrederier, Sølvtrans og Aquaship. Førstnevnte er 82 prosent eid av det britiske infrastrukturfondet Antin, mens sistnevnte er 51 prosent eid av amerikanske private equity-fondet AMERRA Capital.

De selges ut av landet.

Flagges ut
Det er ikke ulikt det en har sett tidligere i denne næringen. Eierskapet flagges ut. For EWOS, Cermaq, ja, Mowi for den del, der storaksjonær John Fredriksen skiftet pass til Kypros i 2006. Da hadde han akkurat, med egen lommebok, kjøpt opp og flagget hjem nederlandsk-eide Marine Harvest, som hadde slukt det norske oppdrettslokomotivet Hydro Seafood seks år tidligere.

Det har strammet seg til de siste årene.

En cocktail av økt formueskatt og utbytteskatt (37,8 prosent av allerede skattet kapital) medfører at eierne må tappe stadig mer av investeringskapitalen fra selskapene sine for å dekke skatteregningen. Mange teller på knappene. Et ikke ubetydelig antall oppdrettsvirksomheter står også i pågående generasjonsskifter. Nye eiere vil ta over. Men har de egentlig interessse av dette? Orker de det?

Skattetrykket og dets konsekvenser for eierskap er på agendaen i mange styrerom langs kysten.

– De kan jo bare selge litt av selskapet, sa SVs finanspolitiske talsperson, Kari Elisabeth Kaski, på NRK under Debatten 20. april.

Eller de kan selge hele selskapet. Til utenlandske eiere. De sistnevnte trenger ikke bekymre seg for formueskatt, og vil følgelig kunne strekke seg lengre i en oppkjøpskalkyle.

Les også: Økt skattetrykk bidrar til at utenlandske investorer fester grepet om den norske brønnbåtflåten

Den rødgrønne regjeringens holdninger til privat eierskap står i klar kontrast til den finske regjeringens støtte til Nokia. Der Finland la til rette for eierskap, innovasjon, utdannelse og rekruttering for å bygge Nokia til en mobilkjempe, har regjeringen Støre vært mest opptatt av å skumme fløte av industri og eierskap, for å kunne finansiere subsidierte havvindmøller og batterifabrikker.

Norges største selskaper er bygget på råvarer og naturgitte fortrinn – ikke teknologi, som Nokia. Kunne vi fått et norskeid Nokia? Neppe.

LO-topp og sentralstyremedlem i Arbeiderpartiet, Peggy Hessen Følsvik, vil «ta de rike», uten å ta inn over seg at kapitalen er mobil. Når stadig flere av «de rike» velger å flytte til Sveits, og ta kapitalen med seg, følger skjellsord og utredning av exit-skatt. Misunnelsen har gode vekstvilkår på Stortingets venstreside.

Risiko
Det er de færreste av oss som makter å holde lenge på eierskap og bygge opp vesentlige industrivirksomheter og formuer. Hensyntatt den voldsomme risikoen og personlige ansvar jobben med å eie en vekstbedrift innebærer, vil de aller fleste slå til på det første romslige tilbudet en får på selskapet.

Hvor mange oppkjøpstilbud har gründere og kapitaleiere som Inge Berg, Gerhard Alsaker, Gustav Witzøe, Ola Braanaas, Per Grieg og Helge Møgster takket nei til?

Hvorfor har de ikke bare cashet inn, reinvestert kapitalen i bygårder i Bergen, Oslo eller Trondheim, og kjøpt sommerhus i Spania, yacht og paraplydrinker for resten?

– Det jeg brenner for, er å bygge industri, kommenterte en av storkapitalistene, Helge Gåsø nylig. Han la til at han «aldri har hatt behov for mye penger».

Han målbærer med det tankesettet for mange av de foran nevnte. Tilfredsstillelsen av å se virksomheter vokse, legge til rette for arbeidsplasser lokalt og bygge samfunn. Ta samfunnsansvar med private midler.

Det er undervurdert og fortjener respekt.