I Norge er akvakulturnæringen svært viktig. Potensielle trusler, som lakselusen, er derfor kritisk å ha under kontroll. Diflubenzuron og teflubenzuron er to legemidler som brukes i veterinærmedisin innen havbruk for nettopp å holde lakselusen fra livet. Selv om den eksakte virkningen ikke er kjent, er de antatt å hemme stoffet kitin i hudskjelettet til kreps og insekter. Det gjør midlene svært effektive i kampen mot larver og tidlige livsstadier hos lakselus. I kraft av disse egenskapene er imidlertid midlene antatt å ha betydelige effekter også på andre arter, som for eksempel krepsdyr og tanglopper, skriver Norsk institutt for vannforskning (NIVA) i en pressemelding.
Risiko og effekt
– Generelt er det begrenset med økotoksikologiske data om utviklings- og kroniske effekter av legemidler med flubenzuronforbindelser, spesielt på marine organismer, sier Ailbhe Macken, forsker ved NIVA.
Forskere ved NIVA har derfor foretatt en studie for å vurdere den potensielle risikoen av disse stoffene på miljøet, samt utvikle en metode for å identifisere effekten de har på viktige organismer utenfor målgruppen – for å få en mer realistisk risikovurdering av bruken. Hvordan reagerer andre organismer på legemiddelbehandlingen – sivile ofre i jakten på lakselusen man forsøker å kontrollere?
Studien ble publisert i tidsskriftet Environmental toxicology and Chemistry i februar.
Kritisk på nanongram-nivå
Hensikten var å optimalisere en metode for å studere larvenes utvikling, ved bruk av hoppekrepsen Tisbe battagliai. Da 7-dagerstesten var ferdigstilt, ble den brukt til å vurdere effektene av diflubenzuron og teflubenzuron, samt en blanding av de to. Resultatene av disse utviklingsstudiene ble deretter sammenlignet med resultatene av akutte kortvarige studier med de samme forbindelser og testartene.
Tisbe battagliai hoppekreps. (Foto: Fra publikasjonen).
Standard akuttstudier med voksne hoppekrepser (som per internasjonale standarder brukes i regulering og risikovurdering) viste liten eller ingen akutt giftighet ved milligram per liter nivåer. Derimot viste studier av larver at miljørelevante nivåer (nanogram per liter) forårsaket et fullstendig opphør av skallskifte – og til slutt død.
Alvorlige følger
– Disse resultatene har alvorlige implikasjoner i risikovurderingen av disse veterinærmedisinene, sier Macken.
– Historisk sett har et stort antall miljørisikovurderinger involvert å beregne kroniske giftighetsdata fra akutte data ved hjelp av en vurderingsfaktor. Men i tilfeller med flubenzuroner ville ikke denne tilnærmingen forutsett kronisk toksisitet, og undervurdert virkningene betraktelig.
Dette viser at flubenzuroner ikke reguleres hensiktsmessig eller tilstrekkelig nok innenfor oppdrettsnæringen.
Økt bruk
På 1990-tallet ble det lagt ned et frivillig forbud mot legemidler mot lakselus som inneholder teflubenzuron og diflubenzuron. Dette fordi kitin var antatt å ha negativ effekt også på andre marine arter. I de senere årene har imidlertid bruken av disse produktene igjen økt, da lakselusen gradvis har blitt motstandsdyktig mot erstatningsproduktet til flubenzeron, kalt emamectin benzoate. Bruk av teflubenzuron og diflubenzuron er rapporter å ha doblet seg både 2011-2012 og igjen 2012-2013. Overvåkning i og rundt oppdrettsanlegg har påvist disse stoffene i det marine miljøet.
– Våre resultater betyr mye for fremtidig risikovurdering av disse veterinærmedisinene, avslutter Ailbhe Macken.
