Erdbeeren. Blumen. Tomaten, reklamerer bøndene i veikanten. Jeg er ikke helt ferdig med Tyskland ennå. Turen idag starter rett sørover, parallelt med grensen til Nederland. I luftlinje er jeg bare en mil unna treskolandet.
I Dörpen må jeg vente på et langt kryssende godstog, tungt lastet med produkter som skal til Ruhr-området noen mil lenger sør. Før jeg forlater tettstedet, svipper jeg innom en sykkelbutikk og bunkrer slanger – både til sykkel og vogn.
– Gute fahrte, tschüss, hilser butikkeieren.
Det er skiftende og lavt skydekke. Regnbygene kommer og går. Området her er skogkledt med et rikholdig dyreliv. Særlig kaniner, som jeg ser over alt. Det er et utall veikryss og rundkjøringer. Jeg må til stadighet stoppe for å sjekke GPS’en. Her går det bort svært mye tid.
Jeg bryter gjennom grensen til Nederland først etter vel åtte mil. Noen skikkelig grensebom ser jeg ikke langs gårsveiene ved Balderhaar.
Av en eller annen idiotisk grunn er vesentlige deler av veien av brostein. Det merker jeg godt. Jeg kan godt forstå at sykkelrittet Paris-Roubaix, som går på brostein, kalles Helvetet i nord.
Hvis tyskerne er patriotiske, så står ikke nederlenderne tilbake. Overalt henger flagg og vimpler for Oranje. Sykkelveier er imidlertid av høyere prioritet her enn i Tyskland. Veiene er brede, merket og gresset langs sidene er trimmet. Ikke noe tull.
Jeg tar kvelden i Almelo. Med dagens etappe har jeg unnagjort 980 kilometer. Jeg satser på å komme til Paris innen ukens utgang.
