Ulike produksjonsstrategier for sjø gir stor variasjon i investeringsbehovet på settefisksiden. I enkelte tilfeller har vi beregnet forskjeller på mer enn fire-gangen i kapasitetsbehov i settefiskanlegget uten at dette nødvendigvis har gitt bedre MTB-utnyttelse og dermed produksjonsgevinst. Riktig strategi kan dermed spare selskaper for investeringer i 100-millionersklassen.
BDO opplever fra kunder og samarbeidspartnere stor oppmerksomhet rettet mot økt kapasitet på settefisksiden og produksjon av større fisk for utsett. Målsettingen med investeringene er varierende, men henger ofte sammen med forventninger om økt utnyttelse av konsesjoner og dermed økt produksjon.
Enkelte ser bruken av storsmolt først og fremst som et virkemiddel til å tette hull i egen MTB- og slakteprofil gjennom året. Ser man da på sammenhengen mellom ønsket utsett på sjø og produksjonsplan for settefiskanlegget, oppdager man fort at man trenger stor kapasitet på land i begrensede perioder, som igjen kan være vanskelig å utnytte resten av året.
Andre går lenger og vurderer å rendyrke en strategi med å sette ut svært stor smolt. I ytterste konsekvens kan man gjennom produksjonstid i sjø som åpner for årlige utsett, se for seg en dobling av utnyttelse av konsesjoner, lokaliteter og andre driftsmidler. I de tilfellene vi har hjulpet kunder med dette ser man imidlertid fort at en slik strategi krever svært stor kapasitet på settefisksiden. Stor smolt bygger mye biomasse i sjø allerede fra utsett. Med redusert produksjonstid i sjø vil utsettstidspunkt, temperatur og dermed tilvekst fra start også ha større betydning for senere biomasseoppbygging enn ved mer tradisjonelle utsettsmodeller. Man får en tendens til at biomasse og slaktebehov bygger seg opp gjennom vinteren. Det blir dermed vanskelig å sette sammen kombinasjoner av fiskegrupper som gir god MTB-utnyttelse og en økning i produksjon som forsvarer investeringsbehovet.
Ingen av disse strategiene vil isolert sett tilfredsstille ønsket om høy kapasitetsutnyttelse både på sjø og på settefisksiden. En mellomting mellom de to litt ytterliggående innfallsvinklene framstår da som det beste alternativet for å optimalisere produksjonen. Redusert produksjonstid i sjø, og bedre mulighet for å styre når man har stor fisk, knyttet opp mot marked, kapasitet og biologiske risiko, diskuteres da også oftest som den mest attraktive muligheten ved tilgang til større smolt. Kort oppsummert vil en slik mulighet til å «skreddersy» smoltproduksjonen slik at det blir lettere å få gode resultater i sjøfasen være bestemmende for lønnsomheten for investeringen i økt kapasitet på settefisksida. Dette krever imidlertid at man ser produksjonsplanene på sjøsiden og settefiskanlegget i sammenheng.
Ønsket produksjonsstrategi på sjø har naturlig nok stor betydning for kapasitetsbehov i settefiskanlegget. I de tilfellene vi har gått gjennom ulike alternativer med kunde, har kapasitetsbehovet på settefiskanlegget variert med mer enn fire-gangen avhengig av strategi for utsett. For et mindre selskap som vurderer å bygge sitt eget RAS-anlegg kan dette fort utgjøre en forskjell fra 150 til 600 millioner i investeringskostnader. Ønsket fordeling og størrelse på fiskegrupper vil i tillegg ha stor betydning for utforming, byggekostnader og hensiktsmessighet i driften av anlegget. Vi anbefaler derfor alle som vurderer, eller er i gang med prosjektering av settefiskanlegg å først gjøre grundige vurderinger av produksjonsplaner på sjø, hensiktsmessige strategier for utsett og dermed hvilken fisk som faktisk skal produseres i settefiskanlegget – dette kan gi besparelser i 100-millionersklassen.