Skattetilpasning for de aller største

Gevinst for de store og integerte oppdrettskonsernene.

– Vi har Norges mest lønnsomme filetlinje, sa Gerhard Alsaker. – Vi har ikke filetlinje, gliste Tysnes-oppdretteren. I mange år var det slik. Filetproduksjon var synonymt med tap. Opp gjennom 90-tallet og inn på 2000-tallet prøvde og feilet foredlingstunge oppdrettselskaper som Astor, Midnor, Bremnes Fryseri, SinkabergHansen og Hydrotech.

Noen gullgruve var det ikke.

Kombinasjonen av høye norske lønninger i tøff konkurranse med lavkostland i Øst-Europa, og et marked som var innrettet mot å ta i mot og etterspurte helfisk, gjorde det krevende å tjene penger på foredling.

Fortsatt er marginene løvtynne, men gradvis har de flinkeste aktørene oppnådd lønnsomhet på filetlinjene. Økt salgsvolum, jevnere og mer fleksibel slakt, utvikling av avanserte sløye- og fileteringsmaskiner, bedre logistikk og salg i ferskvarediskene, året rundt, har bidratt.

Fleksibilitet
Nå har de oppdrettselskapene som har satset på foredling fått enda mer å glede seg over. Det er nemlig de som har mest fleksibilitet for skattetilpasning.

På rekke og rad har Mowi, Lerøy, Cermaq, Grieg Seafood, Nordlaks og Nova Sea gjort kjent sine planer om å plassere sjøaktivitetene i egne selskaper. De vil ha «reine biffer» når grunnrenteskatten skal beregnes. Landaktiviteter, som smoltproduksjon, slakt, foreding og eksport, er ikke underlagt grunnrentebeskatning.

De rendyrkede sjøselskapene må dermed kjøpe smolt, inkludert en rimelig avanse, til internpris, fôre denne fisken opp i sjøen, før den selges, i levende vekt, til slakteriet. Her kan slakteriet og eventuell foredlingsaktivitet høste dekningsbidrag. I tillegg kommer avanse i salg/eksportleddet – for de som har det. Til og med Nordlaks etablerer sitt eget salgsselskap nå, Nordlaks Sales. Verdiskaping i hele verdikjeden.

Fellesnevneren for de som har eget slakteri, foredling og eksport er stordrift. Det er utelukkende de største oppdrettelskapene som har dette.

Dermed blir det en ulempe å være liten, selv om regjeringen ønsket å skjerme de små oppdretterne. Det er lettere å demme opp for skattesjokket for de store enn for de små. Det var nettopp dette regjeringen ville unngå, ved å sette bunnfradraget på 4-5.000 tonn i årsproduksjon.

Lovlig
På toppen av kransekaken reiser advokatfirmaet SANDS nå spørsmål om bunnfradraget overhode er lovlig. I et leserinnlegg i Dagens Næringsliv mandag skriver advokatene Bjørn Stordrange og Lennart Garnes at den foreslåtte grunnrenteskatten for havbruk er i strid med konstitusjonelle regler som forbyr selektiv beskatning.

«Bunnfradraget har langt på vei til formål, og i hvertfall som virkning, å ramme foretak med utenlandsk eierskap», skriver de. Advokatduoen bemerker at både skatteutvalget og havbrukskatteutvalget fraråder bunnfradrag.

Får SANDS-advokatene rett, og bunnfradraget fjernes, vil storoppdretterne stå igjen som sektorvinnere – mot regjeringens vilje. Det vil selvsagt også gi et blylodd om foten for småoppdretterne – på toppen av heftig beskatning av formue og utbytte.

Da er ikke storoppdretternes multinasjonale strategi, med oppdrettsanlegg i flere land, nevnt. De er skånet fra særnorsk grunnrenteskatt. Det er naturligvis også en måte å tjene tjene penger fra investeringer i fiskeoppdrett uten at mesteparten av inntjeningen ender i statskassen.