I dag har Regjeringen Solberg hatt regjeringsansvar i ett år. Tabloidene i Akersgata har fått meningsmålerne til å ringe rundt til et utvalg nordmenn og spurt dem om hvilken tillitt de har til de enkelte statsrådene, 18 i alt.
Fiskeriminister Elisabeth Aspaker scorer dårlig. Bare cirka hver sjette velger har høy eller svært høy tillit til henne, ifølge Verdens Gang.
Tidligere har Akersgata ikke brydd seg om hva «mannen i gata» mente om statsrådene. Redaksjonen har selv trillet terningene. Omfattende statsrådsgjerninger har mange ganger blitt brutt ned til 3-4 kjappe setninger, som har resultert i lave eller høye terningkast. For fiskeristatsrådene nesten utelukkende lave terningkast.
Hvorfor?
Fordi norsk fiskeri- og havbrukspolitikk er for de spesielt interesserte. Særlig er fiskeripolitikken komplisert. Dertil er poltikken preget av så mye stammespråk at selv erfarne fiskerijournalister tidvis må tenke seg nøye om før de skriver hva sakene handler om.
Fortjener den sittende fiskeriministeren dårlige terningkast?
Kanskje, kanskje ikke. Elisabeth Aspaker har vært statsråd i ett år. I likhet med mange andre statsråder, har Aspaker brukt en del tid på å planlegge hvilke politiske grep som skal tas. I fiskerisektoren vil vi anta at mange liberalister er fornøyd med henne. Hun gikk inn for kvotehandel for sjarkene, men måtte trekke forslaget (inntil videre) fordi hun ikke fikk oppslutning. Aspaker har foreslått at fiskere kan selge kvoter til hverandre uten å måtte selge båtene. For alle dem som er tilhenger av ordningene med kvotehandel, er dette en voldsom forenkling. De som var mot at kvotehandel skulle bli lovlig i 2003 (og som formodentlig fortsatt er motstandere), synes trolig dette er et helt forferdelig forslag. Fiskeriministeren vil at havfiskeflåten skal få samlet flere kvoter på færre fartøy. I ringnotfamilien har dette vært svært omstridt, men mer akseptert i trålgruppen.
I havbrukssektoren, som iLaks følger tettest, er Aspakers viktigste sak hvordan hun skal håndtere veksten for sektoren. Aspaker forsøker å balansere. Hun vil ha vekst, men har til nå foreslått så tøffe miljøkrav for lus at næringen, med unntak av Marine Harvest, i all hovedsak har avvist forslaget. Aspakers håndtering av denne saken vil legge sterke føringer for sektorens syn på henne. Men en sak mer enn andre vil definere hennes tid som statsråd. Mot slutten av dette året legger professor Ragnar Tveterås fram en rapport der lønnsomheten i hvitfisksektoren drøftes. Signalene derfra tyder på at fiskerisektorens «hellige kyr» kan være slaktemoden. Det kommer trolig omfattende forslag til endringer av fiskesalgslagsloven og deltakerloven. Disse lovene er festningsverket til norske fiskere. Lovene gir fiskerne rett til å bestemme fiskeprisene og gir fiskerne monopol på å eie fiskebåter (med noen unntak).
Aspaker har vært minister i ett år.
Det er altfor tidlig å trekke konklusjoner om hennes gjerning. Det må konstateres at hun trekker politikken betydelig lengre mot høyre enn sine forgjengere, men det burde strengt tatt ikke komme som noen overraskelse på noen?
