Forfatteren Martin Bech Holte får for tiden stor oppmerksomhet for sin bok «Landet som ble for rikt». I boken beskrives blant annet et skifte i syn på samarbeidet mellom næringsliv og myndigheter ved styringen av landet etter 2013. Skiftet har gått til et aktivt samarbeid om felles mål til en situasjon der myndighetene ser det som sin oppgave å sette rammer for næringslivet.
Dette bildet stemmer med de dramatiske endringene vi har sett i reguleringen av akvakulturnæringen i den samme perioden. Det er viktig å se og forstå denne endringen og de konsekvensen dette har for å forstå hvor viktig det er at reguleringens innretning endres målrettet.
Når oppdrett av laks og ørret har blitt en så stor suksess i Norge, skyldes det ikke minst at man tidlig utviklet en regulering som støttet opp om næringens oppbygging. Viktige byggesteiner i dette har vært evigvarende og omsettelige akvakulturtillatelser og produksjonsrammer som gir næringsutøverne fleksibilitet. Fram til ca 2010 ser vi at reguleringstiltakenes hovedmål har vært å støtte opp om næringens vekst og utvikling.
De siste 10-15 årene ser vi imidlertid en helt annen utvikling. På det overordnede planet har dette sammenheng med at det gradvis har festet seg en oppfatning om at miljøhensyn innebærer absolutte begrensninger for akvakulturnæringens produksjon. Påstandene i boken til Holte indikerer at det i tillegg er en mer generell utvikling i samfunnet som påvirker dette.
I det nasjonale regelverket har dette synet på reguleringene gitt seg utslag i generelle regelverk som trafikklyssystemet og lusereguleringene. Reguleringer utvikles imidlertid ikke bare gjennom generelt regelverk. Det utvikles også gjennom den aktive praktiseringen av reguleringene hos ulike myndigheter. Her er rettssituasjonen preget av at lovgivningen gir forvaltningen et fritt skjønn til å utvikle regelverket gjennom praksis, og denne regelutviklingen har de siste årene vært sterkt preget av at forvaltningen har sett det som sin oppgave å sette strenge grenser for en miljøskadelig næring. Vi ser blant annet en gradvis skjerpet praksis ved Mattilsynets og Statsforvalterens næringsforvaltning. Samlet sett står vi overfor en dramatisk kursendring der balansen mellom næringens behov og myndighetenes valg av reguleringsmetoder er grunnleggende forandret.
I forvaltningen av akvakulturnæringen er det en særlig utfordring at denne næringen er styrt av en rekke ulike lover og forvaltningsorganer som ikke er samordnet. Når alle disse offentlige organene samtidig endrer det overordnede syn på næringen, blir effekten stor. En slik effekt ser vi for eksempel ved tildeling av tillatelser til nye akvakulturlokaliteter. Alle vet at tildeling av nye lokalitetstillatelser er et helt vesentlig virkemiddel for å sikre at akvakulturnæringen er bærekraftig. De siste 10-15 årene har reguleringen samlet sett utviklet seg til en situasjon der tildeling av nye tillatelser er en svært kostnads- og tidkrevende prosess der utfallet er særdeles usikkert. Dette har skjedd samtidig som myndighetene har understreket at det er behov for nye lokaliteter.
Etter min oppfatning kan det ikke være tvil om at regjeringen og Nærings- og fiskeridepartementet har det grunnleggende ansvaret for å følge med i det totale reguleringsbildet og påse at systemet virker som forutsatt. Dette kan ikke bare gjøres gjennom dialog med de mange ulike myndigheter som har en rolle i akvakulturforvaltningen. Det er helt nødvendig å undersøke hvordan reguleringene fungerer i næringen og å foreta kritiske vurderinger av om man oppnår målet med reguleringene. Hvis reguleringene ikke virker på en hensiktsmessig måte må man være villige til å foreta endringer.
For de mindre aktørene i PO 3 og PO 4 er den samlede negative reguleringsbelastningen nå så tyngende at mange av oppdretterne opplever at de står uten muligheter til å foreta fornuftige tiltak for å opprettholde og utvikle egen virksomhet. Dette er ikke en situasjon der myndighetene kan iverksette utredninger for å vurdere nye reguleringstiltak. Det er en situasjon der myndighetene må vise politisk vilje til å gripe inn for å redusere de negative konsekvensene av reguleringstiltak som allerede er gjennomført.
Artikkelforfatteren har i flere år arbeidet på oppdrag fra oppdretterne i PO 3 og 4. Denne artikkelen er skrevet for å skape forståelse for deres situasjon, men er uttrykk for artikkelforfatterens egne synspunkter.
