Over år er vi fortalt at mer fisk i havbruksanleggene gir mer lus på villakssmolten som vandrer ut fra elvene på vårparten. Når en går inn de faktiske tallene, fra blant annet Sognefjorden, stemmer ikke det forskerne har predikert.
Kartet under viser havbrukslokalitetene i Sognefjorden og tilstøtende fjordarmer. Tallene vi presenterer i tabellen lengre nede stammer fra de røde lokalitetene på kartet. Dette er tall som havbruksbedriftene har innrapportert ukentlig i de undersøkte årene, og som en blant annet finner på www.lusedata.no eller må ha tilgang til hos Fiskeridirektoratet. Antall utvandrende villakssmolt, og antall lus på disse individene er hentet fra www.nmdc.no, som er plattformen hvor blant annet Havforskningsinstituttet legger inn sine forskningsdata.
Tabellen under er interessant. Den viser at det ikke stemmer at mer fisk i havbruksanleggene (pr. 1. april) gir mer lus på utvandrende smolt av villaks. De faktiske dataene viser at i år med minst fisk i havbruksanleggene er de årene med mest lus på utvandrende smolt av villaks.
Laksesmolten svømmer ut av elvene i hovedsak fra slutten av april til overgangen mai/juni. Det er i denne perioden havbruksanleggene holder lakselus nivåene i anleggene på et så lavt nivå som mulig.
Hadde vi i overnevnte tabell endret tallene i havbruksanleggene fra 1. april til 1. mai, hadde det slått enda bedre ut for havbruksnæringen i form av betydelig mindre lus, men mønsteret hadde fortsatt vært det samme – mye fisk i anleggene/minst lus på utvandrende laksesmolt. Tilsvarende er om en kun hadde hensyntatt de anleggene som ligger direkte langs Sognefjorden, herunder tatt ut de som ligger inn mot Fensfjorden/Ålfjorden/oppe i de nordlige sundene i Solund. Dog hadde reduksjonen i antall lus i havbruksanleggene vært betydelig større. Men det er ikke de tallene som er interessante i denne saken, men paradokset, at det ikke er en tydelig sammenheng mellom antall oppdrettslaks i anleggene og det målte lusepåslaget på vill laksesmolt. Tvert imot er det tendens til det motsatte: flere laks i anleggene gir mindre lus på vill laksesmolt.
Vi ser det samme mønsteret også i Hardangerfjorden.
Det siste året har vi lagt merke til at både forvaltere, politikere, næringsaktører og forskere har tatt til orde for at vi må endre måten vi arbeider på: Havbruksnæringen må i lukkede anlegg, det må innføres lusekvoter, laksen må på land og så videre. Alle velmente forslag, og det er ikke tvil om at det å tenke nytt alltid er sunt. Men over tid er det ikke sunt å tenke nytt om en ikke først evner å forstå det som grunnleggende er feil. Da skyver en på utfordringen og står i fare for å gjøre samfunnsøkonomisk dårlige investeringer.
Forannevnte paradoks viser at det ikke er samsvar mellom kart og terreng. Nærings- og Fiskeridepartementet, og dets samarbeidspartnere, har over tid strebet etter å forandre terrenget. Kanskje tiden nå er inne for å endre kartet?
Når vi studerer lusetallene i tabellen, og fokuserer på antall kjønnsmodne holus i havbruksanleggene, er det interessant å stadig bli minnet på av ulike fiskeriministre om at lite er gjort i PO4 og PO3. Det tegner enten på manglende kunnskap og/eller vilje til å sette seg inn i den faktiske utviklingen.
