En brønnbåt som avluser med thermolicer og samler funn som endel av prosessen. Hvem eier disse opplysningene?
I en tid der begreper som Big data, digitalisering og informasjonsdeling preger både mediebilde og arbeidshverdag var nettopp dette temaet advokat Halfdan Mellbye ville lufte under et seminar ved Radisson Bryggen i Bergen.
Havbruksadvokaten luftet digitalisering, retten til innsyn, retten til informasjon og opplysningsplikt.
– Datadeling, big data og kunstig intelligens kan, særlig når det gjelder miljøkunnskap, gi bedre kunnskap om det som skjer i havet. Her er store kunnskapshull.
Dele data
– Prosessene er avhengige av å dele data. Det er forutsetning for vellykket digitalisering. Spørsmålet er hvilke juridiske spørsmål som dukker opp i denne forbindelse, sa Mellbye, og pekte særlig på eiendomsretten og disposisjonretten til data.
– Oppdrettsnæringen må få plass avtaler for å regulere dette, herunder grad av åpenhet og taushetsplikt om selskapsopplysninger og opplysninger knyttet til personvern. Det samme gjelder anonymisering, ønsker om å styre tilgangen til funn.
– En kan for eksempel avdekke sykdomsrisiko tidligere ved bruk av big data. Og med regelverket i dag er det slik at hvis du blir klar over øket smitterisiko skal du, i henhold til akvakulturdriftsforskriften paragraf 14, varsle Mattilsynet umiddelbart. Spørsmål er når funnet blir stort nok til at en må reagere på slike funn.
Negative funn
Funnene kan knytte seg til negative opplysninger om sykdom.
– Når kan myndighetene gjennomføre nødvendige tiltak? Regelverket sier ikke så mye om det, bemerket Mellbye.
De kan også angå negative opplysninger om lokalitet.
– Når en oppdager at en lokalitet er spesielt utsatt for lusesmitte, kan det utfordre plikten til forsvarlig drift, i henhold til akvakulturdriftforskriften paragraf 5. En har plikt til å ha forsvarlig drift, og myndighetene kan i ytterste konsekvens trekke tilbake tillatelsen.
– Når kan myndighetene kreve innsyn i data? spurte han retorisk.
Ikke plikt
– Man har ikke plikt til å gi myndighetene innsyn i egne datasystemer. Skal de kreve innsyn, krever det en regelendring. Myndighetene har krav på å få konkrete opplysninger, men har ikke krav på å se annen dokumentasjon og data.
– Ny og mer omfattende kunnskap gir mer gir mulighet til å reagere tidligere og riktigere i forhold til sykdoms- og miljørisiko.
– Mitt hovedpoeng er det er viktig at myndighetene er veldig på. Kanskje gi mindre strenge reguleringer, men mer treffsikre reguleringer.
Treffsikkert
Melbye viste til en sak om sykdomsspredning hvor Mattilsynet hadde sett tracking på en brønnbåt som hadde gått fra et smitteområde til et annet.
– Den kunnskapen gjør at en kunne regulere annerledes. En kunne regulere båttrafikken som er mer treffsikkert.
– Et generelt poeng, når vi regulerer miljø og sykdomsforhold, er at den bare er effektiv og riktig hvis den regulerer miljøet slik det er. Faren for gale reguleringer er ganske stor. Miljøregulering som bygger på feiloppfatninger av hva som skjer i miljøet er ganske farlig, mente han.
– Luseregulering er en 20 års kamp om hva som funker. Man er ikke der nå, en står i fare for å redusere produksjonen. Målet må være å komme frem til løsninger som regulerer riktigere og løser problemer.
