Selv om norsk grunn neppe kan kalles et naturgitt konkurransefortrinn for landbasert lakseproduksjon, er det Norge som leder an – også her.
Oppdrett av laks ble utviklet av norske gründere på 1960-tallet. Den foretrukne oppdrettsteknologien den gang var semilukkede anlegg, i stengte sund, på Vestlandet.
Seinere, på 1970- og 80-tallet, gikk en gradvis over til flytemerder. Og slik er det fortsatt. I 2021 ventes en årsproduksjon på 2,7 millioner tonn oppdrettslaks – i merder i Europa, Amerika og Oceania.
Doblet
I løpet av de siste årene har en ny produksjonsform gjort seg gjeldende. Høye laksepriser og økte produksjonskostnader i sjø, primært knyttet til bekjempelse av lakselus, har stimulert utviklingen av RAS-anlegg, resirkuleringsanlegg for produksjon av laks på land. Fokus på miljøavtrykk, politiske flaskehalser og konsesjonsfrys har styrket denne utviklingen.
Det siste året har interessen for slike prosjekter nærmest eksplodert. På 10-11 måneder har den samlede oversikten av prosjekter i denne kategorien blitt mer enn doblet.
En oversikt iLaks har utarbeidet viser nå at hele 80 forskjellige selskaper arbeider med finansiering og oppføring av landbaserte oppdrettsanlegg med en samlet produksjonskapasitet på 2.012.000 tonn.
Norge leder an
Om lag en tredjedel av dette laksevolumet, hvis det blir realisert, skal produseres i Norge.
Norske aktører vokser også ute. Foruten oppdrettsanlegg på land i Norge, står norske interessenter bak flere hundretusen tonn i planlagt produksjon i land som USA, Japan, Kina, Belgia, Spania, Sør-Korea og Sverige.
