Omstilling er det siste halvåret blitt et hyppig brukt ord i den norske samfunnsdebatten. Et bakteppe med lavere oljepriser og med det skatteinntekter og sysselsetting er et utgangspunkt for regjeringen Solbergs vekstambisjoner i havbruksnæringen i Norge.
– Vi må være tidlig ute og finne nye bein å stå på, og statsminsteren har særlig pekt på marin næring, sier statssekretær Amund Drønen Ringdal.
Fragment
110 deltakere var forhåndspåmeldt til Hardangerfjordseminaret som arrangeres av Norges Jeger- og Fiskerforbund på ærverdige Sandven Hotel i Norheimsund fredag.
Drønen Ringdal understreker at snaue to prosent av verdens proteinproduksjon skjer i havet, samtidig som havet dekker 70 prosent av jordens overflate. Dette illustrerer fremtidspotensialet i havbruksproduksjonen.
– Men det er ikke slik at vi kan mette verden. Vi kan mangedoble oppdrettsproduksjonen i Norge, men det vil fortsatt bare være et fragment av verdens matvareproduksjon, sier austevollingen.
Miljøindikator
Drønen Ringdal peker på at to forhold må sees i sammenheng: Miljømesssig bærekraft og hvor stor biomasse vi skal ha i sjøen. Regjeringen har i sin nye havbruksmelding tatt til orde for en kapasitetsendring på seks prosent annethvert år.
– Dette er ikke ut i fra hva vi tror markedet tåler, men hva som vi vurderer som en moderat risikoprofil.
Regjeringen har orientert seg mot lakselus som den viktigste miljøindikator for fiskeoppdrett.
– Rømming slo vi fort fra oss, siden det er liten korrelasjon mellom antall rømminger og størrelsen på biomassen. Dette ser vi som et annet løp som vi vil behandle. Men lakse- og ørretproduksjonen er hovedårsaken til lakselus i sjøen. Flere verter gir flere lus. Lus er en naturlig del av livet i havet, men økningen er menneskeskapt. Den har vi kontroll på, og den er næringen hovedeksponent for. Vi vil ikke klare å kvitte oss med all lus i havmassene, men vi kan holde den på et visst nivå. Per idag er det veksthinder nummer en.
Tankskip
– Per idag er ikke utslipp et problem på det nivået vi har produksjon, men i fremtiden kan det bli det. Det kan på sikt bli en miljøindikator, bemerker han.
– Næringen er som et tanksskip i ganske god fart. Skal en endre kursen, må en tenke seg godt om, for det kan bli krevende å rette opp igjen, dersom en er på feil kurs, sier Ringdal Drønen.
– Den reelle knapphetsfaktoren i fremtiden vil være tilgjengelig areal. Det er mange forskjellige interesser i kystsonen. Med det relativt store miljøavtrykket som denne næringen setter, gir grunn til å se på andre typer teknologi, sier han og viser særlig til landbaserte oppdrettsanlegg.
Rene lusefabrikker
– Disse konsesjonene kan tildeles løpende og uten vederlag, sier han og fremhever at dette kan være både matfisk- og postsmoltproduksjon.
Han understreker at det i all hovedsak er lite lakselus i sjøen om en ser hele kysten under ett.
– Det er gjennomsnittlig lite lus, 0,15-0,2, men enkeltområder og lokaliteter kan ha mye lus. Enkeltanlegg ligger som rene lusefabrikker og ødelegger for naboene sine. Da har vi hjemmel til å halvere produksjonen. Det kan være dårlig håndverk eller dårlige lokaliteter. Den type anlegg må vi ta ut. Det er til det beste for både næringen og andre parter, mener han.
