Kaldvík mener de er rammet av brennmaneter i Islands østfjorder. Forskerne vil gjerne se nærmere på hvorfor «svimaneten» i så fall forårsaker større skade på oppdrettslaksen der, enn i Norge.
Tidligere i september ble det rapportert om manetproblemer hos det islandske oppdrettsselskapet Kaldvík. Mellom 4. september og 15. september økte dødeligheten med 6,5 prosentpoeng.
Ledelsen i selskapet har senere fortalt iLaks at de var utsatt for brennmaneter – som bærer det latinske navnet Cyanea capillata.
– Cyanea capillata er store og svært synlige maneter, og de har absolutt kapasitet til å gi kraftige brannsår og stikk. Samtidig er det litt mystisk hvorfor de skulle forårsake så alvorlige problemer på Island, når vi ikke ser tilsvarende effekter i Norge. Tetthetene av Cyanea capillata som Kaldvík har observert, er heller ikke så forskjellige fra det vi ser her, sier forsker Tina Oldham fra Havforskningsinstituttet (HI).
Manetenes egenskaper på Island
HIs maneteksperter har også vært i kontakt med Kaldvík om hendelsene i september. Oppdrettsselskapet tror at det er løsrevne brennmanet-tentakler som har kommet seg inn i merdene, og har samlet inn vannprøver. HI håper at de vil få mulighet til å analysere prøvene, slik at det er mulig å slå fast hva som har forårsaket skadene på islendingenes laks.
– Forhåpentligvis kan dette hjelpe oss med å finne ut hva som faktisk befinner seg i vannet, og hva som forårsaker problemene, sier Oldham.
Ett av Kaldvíks oppdrettsanlegg i østfjordene på Island. Foto: Tina Totland JenssenLes også: Maneter – har de gått under radaren?
Oldham forteller at forskerne vil se nærmere på om det er noe som er annerledes med brennmanetene på Island, som eventuelt gjør dem i stand til å forårsake større skader i oppdrettsanleggene enn vi er vant til å se i Norge.
– Kan det for eksempel være at manetene er døende og derfor brytes lettere opp i små fragmenter som kan passere gjennom nøtene? Eller kan det være andre arter av mikrohydrozoer (småmaneter) som forekommer sammen med Cyanea capillata, og som faktisk står for det meste av skadene, men som er vanskelige å oppdage?
Den største utfordringen
HI og Oldham har ledet JellySafe-prosjektet, som skulle finne måter å redusere skader på oppdrettslaks fra perlesnormanet – som i likhet med brennmaneten har sterk neslegift. Oldham forteller at hun, sammen med Marius Andersen fra SINTEF, har delt erfaringer og lærdommer fra prosjektet, samt diskutert forebyggende tiltak med Kaldvík.
Les også: Strøm, salt og alkohol i kampen mot perlesnormanet: – Denne responsen er viktig
– Den største utfordringen er at vi først må være sikre på hva det faktisk er som kommer inn i merdene og forårsaker skadene, sier hun.
HI-forsker Tina Oldham har brukt mye tid på å studere maneter, blant annet som prosjektleder for JellySafe. Foto: Christine Fagerbakke / HI– Tiltakene vil være ganske forskjellige avhengig av om vi snakker om 10–30 meter lange tentakkelfragmenter, mikromaneter eller mye mindre tentakkelfragmenter på bare noen få centimeter, forklarer forskeren.
Selv om brennmaneten er en av Norges vanligste manet-typer – og tidvis kan ses i hopetall – er det ikke vanlig at brennmanet får store konsekvenser for oppdrettsfisk her hjemme. Det skal derimot lite til for at perlesnormanet deles opp i mindre biter, slik at den lett havner på innsiden av oppdrettsnøtene.
Lavere perlesnor-trussel
Oldham har jobbet mye med perlesnormaneten gjennom det nevnte JellySafe-prosjektet. Kolonimaneten ga økt dødelighet på oppdrettslaks i 1997 og tidlig 2000-tallet, og returnerte til norskekysten for full styrke høsten og vinteren i 2023 og 2024. Da førte maneten til at flere millioner oppdrettsfisk mistet livet i sjøen. I fjor var det betydelig færre meldinger om skader på laks forårsaket av perlesnormanet.
HI følger fremdeles tett med på perlesnormaneten, forteller Oldham. Ved forskningsstasjonen på Austevoll, utenfor Bergen, satte de i juli i gang et ukentlig overvåkingsprogram.
I likhet med brennmaneten har perlesnormaneten sviende neslegift, som kan gi alvorlige skader på oppdrettslaks om manetene havner inn i merdene. Den kan bli opptil 30 meter lang, og deles lett opp i små biter som kan drive inn i merdene. Foto: Tina Totland Jenssen– Så langt har vi bare observert én enkelt koloni, tidlig i september. I tillegg har vi fått noen få rapporter gjennom Dugnad for havet denne sesongen, spredt langs hele kysten fra Oslo til Troms. Men alle har dreid seg om enkelte isolerte kolonier. Det er foreløpig ikke rapportert om masseforekomster eller større mengder, sier hun.
