Mowi avblåste storsalg av fôrdivisjonen – i tolvte time

Cargill, Skretting og private equity viste interesse.

I juni 2014 åpnet de dørene. Da gikk første last med Marine Harvest-fôr. Med båt fra egen fabrikk til egne oppdrettsanlegg. En måned foran skjema var den flunkende nye fôrfabrikken på Valsneset klar til innsats. En kapasitet på 220.000 tonn i året holdt til å dekke over halvparten av Marine Harvests fôrbehov i Norge.

Åtte år etter at Marine Harvest kuttet trossene til Skretting og Nutreco hadde de igjen sitt eget fôr. Rollene var imidlertid byttet om. Det var oppdrettsselskapet som nå eide fôrselskapet.

I 2019, samme år som Marine Harvest skiftet navn til Mowi, åpnet den nye fôrfabrikken i Kyleakin, på den skotske vestkysten. Nå var selskapet endelig selvforsynt i Europa.

Integrasjon
Et tilbakevendende tema i Mowis historie er vertikal integrasjon. Skal en produsere eget fôr? Hvor mye av verdikjeden skal en eie?

Tidligere Mowi-sjef Asbjørn Reinkind ville ikke satse på egen fôrvirksomhet.

«Nå har jeg sittet i styret til BioMar siden 2004/2005. Det er ganske komplekst altså. Fôr er en ganske annen business. Det er prosessindustri med veldig små marginer. Poenget er store volumer og mye logistikk. Du er avhengig av å ha mange kunder i samme områder. Og så jobber fôrselskapene mye med oppdrettsselskapene der dagligvarekjedene også er med», sier Asbjørn Reinkind i den nylig lanserte boken «Goldfinger – Historien om Mowi».

Boken «Goldfinger – Historien om Mowi» kan kjøpes HER

«Du må være stor. Du kan være effektiv. Marginene er på spesialfôr. Problemet er at businessen kan bli for avansert. På fôr har du tre aktører som fighter, så tror jeg utviklingen blir bedre enn om vi bare skulle ha det in-house», sier Reinkind videre.

Ressurser
Fôr har historisk blitt hyppig diskutert i Mowis styre.

«Vi gjorde en omfattende analyse da jeg var leder i Marine Harvest. Og konkluderte at vi ikke skulle gå inn i fôrproduksjon», sier Atle Eide, som ledet Mowi i 1995-96 og Pan Fish/Marine Harvest fra 2003-2007.

«Grunnen til det var at vi ville komme inn i en situasjon, og slik som vi tolket det, komme på etterskudd i ny utvikling. Vi ville ikke ha nok ressurser. Fôr er jo virkelig storskala prosessindustri. Og så ville vi ha problemer med å være selvforsynt i alle regioner, for noen regioner var for små, og vi kunne komme i skvis fra andre fôrleverandører. Og så gjorde vi og en finansanalyse på hvor mye vi må investere i fôrfabrikker i forhold til hvilken avkastning vi kan få i forhold til å bruke innkjøpsmakten vår i det åpne fôrmarkedet. Og så konkluderte vi veldig entydig nei til det. Så gjorde Marine Harvest den tilsvarende analysen senere, da Ole-Eirik og Alf-Helge var kommet inn, og konkluderte motsatt og bygget fôrfabrikker», sier Eide.

Tor Olav Trøim, storeier John Fredriksens mangeårige høyrehånd, vurderer i ettertid fôrsatsingen som strategisk viktig og riktig.

«Ja. Vi ville integrere oss backwards», sier han.

Les også: – Hvis det er andre måter å si opp konsernsjefer i børsnoterte selskaper, mot sin vilje, så må jeg gjerne få den oppskriften

Exit
De siste årene har imidlertid Mowi gjort nye vurderinger av fôrsatsingen.

«Det er ikke noen no-brainer at en oppdretter skal eie fôr. Det er bare å se på de andre aktørene – noen eier fôr og andre eier det ikke. Det er ikke et must. Det er vanskelig å si at det gir deg en edge som er avgjørende. Men vi lever godt med fôrdivisjonen vår, og fôret vårt leverer godt – som til syvende og sist er det viktigste som verdens største lakseoppdretter», sier Ivan Vindheim, dagens konsernsjef i Mowi.

Flere uavhengige kilder bekrefter at Mowi har vært på markedet med å selge fôrfabrikkene sine. Dette skal ha skjedd omtrent samtidig som flåtesatsingen ble solgt ut.

«Det var en ganske omfattende prosess. Cargill var involvert, Skretting var involvert, private equity var involvert, men de klarte ikke å få en pris som var forsvarlig. Et av kravene fra Ivan var at de, i mye mindre grad enn kjøperne ønsket det, ville inngå en bindende langsiktig fastprisavtale. De ville selge med en frihet. Det var ikke forenlig med at noen ville kjøpe til prisen til Mowi. Så det ble stoppet», sier en velinformert kilde.

Les også: Milliardfond ville sikre seg Fredriksens Mowi-aksjer

«Det har vært vurdert å selge. Men det er ikke like gunstig å selge fôr nå etter skatten. Det gir anledning til å prise opp fôret og på det viset skyve over fortjenesten fra sjø til land», kommenterer en annen.

Fôrdivisjonen har de siste årene dradd inn en EBITDA på rundt 40 millioner euro, noe som kunne antyde et prisintervall mellom to og tre milliarder kroner.

Vindheim ønsker ikke å svare på spørsmål om en fôr-exit.

Vurderer løpende
«Det har vært av og på med fôr ganske mange ganger i Mowis 60-årige historie. Nei, det har jeg ikke noen kommentar til», sier han bestemt.

Heller ikke hans styreleder, Ole-Eirik Lerøy, vil kommentere disse salgsplanene.

«Vi vurderer løpende hele virksomheten, vi diskuterer med meglere, de kommer med ideer, vi kommer med ideer. Og det kommer vi til å fortsette med», svarer han.

Hvor viktig har fôrdivisjonen vært etter innføringen av grunnrenteskatten?

«Man kan ikke sitte med en divisjon på grunn av skatt altså. Det går ikke. Det er klart at det gjør det riktigere med fôr. Det gjør det. Men det er klart at dersom en mente det var riktig in the first place, så ble det mer riktig. Mente en at det var feil in the first place, så blir det ikke riktig av den grunn. Men vi har fôr, vi lever godt med fôr», sier Vindheim.