Sulefisk-sjefen mener at det ikke er eierskap spredt på mange familiemedlemmer som er grunnen til at oppdrettesselskaper kan bli solgt.
Sulefisk driver med lakseoppdrett i Solund ytterst i Sognefjorden. De to siste årene har de produsert 6.000 tonn fisk i snitt på sine fem konsesjoner.
Daglig leder Michael Niesar har fått med seg nyheten om at storbanken DNB forventer oppkjøp og konsolidering på Vestlandet, og da særlig blant familieeide oppdrettsselskaper. Han liker ikke det han hører.
– For det første må vi håpe at DNB ikke får rett i sine spekulasjonar om salg av familieeide oppdrettsvirksomheter på Vestlandet. Vestlandet, distriktene og Norge er i stor grad avhengige av et mangfoldig næringsliv, der både små og store aktører spiller en viktig rolle, sier han til iLaks.
De viktigste katalysatorene
Niesar er snar med å fremheve at familieeide oppdrettsvirksomheter ofte har sterk lokal forankring og bidrar til betydelige ringvirkninger i lokalsamfunnene, både gjennom arbeidsplasser, verdiskaping og lokalt engasjement.
Han er av den oppfatningen at eierskap spredt på flere familiemedlemmer, ikke i seg selv er ein pådriver for salg av virksomhetene.
– De viktigste katalysatorene for eventuelle salg er etter min vurdering formueskatt, politisk vingling og uforutsigbarhet, endrede rammevilkår og et økende byråkrati, sier tyskeren.
Ikke manglende vilje
Han fremholder at den omdiskuterte formuesskatten representerer en betydelig belastning for eierne.
– Dette handler ikke om manglende vilje til å betale skatt, men om hvordan skatten skal finansieres dersom virksomheten ikke har anledning til å betale ut aksjeutbytte, understreker han og legger til:
– Verdisettingen av aksjer i oppdrettsnæringen har økt betydelig de siste årene, og eierne må betale formueskatt basert på verdier som i praksis ikke er likvide. Aksjeverdien representerer ikke penger eierne faktisk har tilgjengelig, og kan bare realiseres ved salg av aksjene.
– Skaper unødvendig merarbeid
Michael Niesar retter oppmerksomheten videre mot rammevilkår og byråkratisk byrde.
– I tillegg bidrar politisk usikkerhet og uforutsigbare rammevilkår til uro blant eierne i oppdrettsvirksomhetene. Når dette blir kombinert med stadig mer omfattende byråkrati, blir det særlig krevende for små og mellomstore virksomheter å fortsette med drift, sier han.
– Normprisrådet er et eksempel på byråkratiske ordninger som skaper unødvendig merarbeid, og som fremstår som lite effektive sett opp mot bruken av både offentlige og private ressurser, legger den daglige lederen til.
Forskjellsbehandling
Han påpeker at de økonomiske og administrative byrdene slår ulikt ut for små og store aktører i oppdrettsnæringen.
– Større, ofte børsnoterte selskap har som regel bedre tilgang på kapital, mer robuste balanser og egne administrative apparater som kan håndtere både skattebelastning og økende rapporteringskrav, sier Sulefisk-sjefen og bemerker:
– Mindre og familieeide virksomheter har i langt mindre grad disse forutsetningene. For dem kan formueskatt, krav til dokumentasjon og etterlevelse av regelverk raskt bli en uforholdsmessig stor belastning, både økonomisk og ressursmessig. Dette svekker konkurranseevnen til de mindre aktørene og kan bidra til ytterligere konsentrasjon av eierskap i næringen.
