Forurensingsregelverket for havbruk har vært i en lengre revisjonsprosess. Ved lansering av oppdaterte forskrifter stod mange uten veiledning på hvordan en skal etterleve de strenge kravene.
I begynnelsen av februar 2024 kom et nytt forurensingsregelverk som påvirker Norges nest største eksportnæring og deres serviceleverandører. Målene for endringene var økt forutsigbarhet for oppdrettsnæringen, økt effektivitet i forvaltningen og bedre miljødokumentasjon som gir insentiv til miljøvennlige lokaliteter. Ny hovedregel er det skal være tillatt å drive akvakultur uten særskilt tillatelse etter forurensingsloven gjennom forskriftsfestede standardvilkår for forurensing som inneholder skjerpede krav til både søknads- og driftsfasen.
Da de nye reglene umiddelbart tredde i kraft stod mange stod midt i, eller ved slutten av et søknadsarbeid hvor det nå etter forskrift skal foreligge et mye mer omfattende dokumentasjonsgrunnlag. En søknad om etablering av nytt, eller endring av eksisterende, akvakulturanlegg er ofte en langvarig og kostbar prosess. Nå måtte flere prosjekter holdes tilbake frem en fikk avklart hva som er tilstrekkelig dokumentasjon. Pressemeldingen til regjeringen 06.02.2024 vekte ikke umiddelbart håp om hjelp;
«Direktoratene jobber nå med å lage en veiledning til det nye regelverket. De skal også utarbeide rutiner for samordning mellom Fiskeridirektoratet, Mattilsynet og statsforvalteren for tilsyn, forvaltning og håndheving av reglene.»
Som en godt etablert konsulentbedrift er det mange som forventer hjelp og svar fra Åkerblå når nye krav stilles. Mens spørsmålene haglet, kastet vi oss rundt for å samle informasjon og danne oss et bilde av hva som vil være tilfredsstillende dokumentasjon i søknadsprosessene fremover. Vi fikk raskt på plass en praktisk metodebeskrivelse, men det var spesielt utfordrende å samle informasjon om hvilke stoffer det «er grunn til å tro vil bli sluppet ut». I frykt for at behandlingen av søknader stopper opp grunnet manglende dokumentasjonsgrunnlag, ble det vurdert å analysere for alle stoffer kategorisert som prioriterte- og vannregionspesifikke. Det ble etter hvert konkludert med at dette ikke er en farbar vei, da det krever enorm innsats i felt for å samle inn prøver, og analysekostnadene ble altfor høye. Nå skal ikke alt av fremmedstoffer analyseres for, men det er ikke rett frem å finne ut av hvor grensen går.
Oppdrettsaktører spør gjerne hvorfor de skal overvåke disse stoffene, og vi blir svar skyldig når det ikke foreligger noen god helhetlig dokumentasjon på hva sjømatnæringen slipper ut av prioriterte- og vannregionspesifikke stoffer, og eventuelt hvilken miljørisiko driften utgjør på dette feltet. I dag er det godt dokumentert hva som slippes av sink, kobber, organiske næringsstoffer og en del legemidler, men det er ingen overvåkingsprogrammer som på forhånd har avdekt hvilket bidrag oppdrett har for prioriterte- og vannregionspesifikke stoffer. Er ikke generell kunnskapsutvikling myndighetenes rolle? Vannforskriften paragraf 18 slår fast at statsforvalteren er miljøfaglig ansvarlig for at:
«Det skal være etablert tilstrekkelige regionale programmer for å sikre en helhetlig overvåkning av tilstanden i vannregionene.»
Vi mener derfor det burde blitt etablert en oppdrettsspesifikk kartlegging av fremmedstoffer via offentlig overvåking, eksempelvis slik som MILKYS-programmet. For øvrig viser MILKYS at en del miljøgiftkonsentrasjoner langs kysten er på veg ned, mens i urbane områder er det fortsatt en del alvorlig høye nivåer.
Tre måneder etter pressemeldingen er fortsatt ingen veileder på plass. Vi mener det er noen elementære mangler i hvordan prosessen er kommunisert, men kanskje også hvordan nye lov- eller forskriftendringer «slippes». På konferanser og møter får vi tilbakemelding av statsforvaltere og andre offentlige som tålmodig svarer på krass kritikk fra publikum og lover å legge seg på en fornuftig saksbehandlingslinje fremover. Dialogen med myndighetene fortsetter å være viktig, men hadde vi hatt en bedre felles føring kunne vi redusert noe av forvirringen. Når neste store endring kommer håper vi at kommunikasjonen er tydeligere, hjelpen nærmere, og graden av involvering større.
