Sir Bob Geldof skrev «I don’t like Mondays» og «Do they know it’s Christmas». Han er mannen bak Band Aid og Live Aid. Og han er det store trekkplasteret under årets AquaVision. Han har mye på hjertet og benytter anledningen til å refse og kritisere både næringen og politikerne.
– Jeg hadde akkurat en god lunsj og en enda bedre vin. Det var en kveite som var oppdrettet i en fjord like ved her. Jeg kjenner til fiskeoppdrett, innleder han, og forteller om sine erfaringer da han som ung punkrocker satte ut karpe i en dam i London. – Jeg glemte at vi var rockestjerner, fulle hver kveld og pisset i dammen. Snart var karpen død, sier han og gliser.
Interessante tider
Men han blir snart alvorlig. Han ser utover publikum som i stor grad består av mennesker engasjert i fiskefôr og fiskeoppdrett.
– Dere driver en fremtidsrettet næring, sier Geldof, og legger til: – Vi lever i interessante tider. Kanskje for interessante.
Irske Geldof peker på den økende verdensbefolkning og behovet for å fôre denne befolkningen. – Akvakultur er avgjørende for å holde liv i denne befolkningen, sier han. – Men, problemet med fiskeoppdrett er at det ikke er nok til å forsyne verdens befolkning.
– Jeg vil ikke si at jeg er en ekspert på deres industri, men jeg leser om den, sier han og ramser opp en rekke rapporter fra organisasjoner som Greenpeace og McKinsey.
Så går han over til å drøfte verdens grunnleggende utfordringer i tiden fremover.
– Vi er i en periode med fundamentale endringer i verden. Ikke bare i økonomiske, men i historiske dimensjoner. 20 prosent av forbruket i verden er ikke mulig for 80 prosent av menneskeheten.
Mot ti milliarder
– Selv når vi når ti milliarder mennesker ved slutten av dette århundre: Når vil det stoppe opp, hvordan vil det stoppe opp? Når det er ti milliarder av oss: Are we gonna stop fucking?
– Forvaltningen av ressurser må være i sentrum for alle beslutningstakere i alle land. Nå. Vi er ved det endelig punktet. Alle forskere sier dette. Matvareprisene sier det. Likevel, politikerne fortsetter å ignorere dette. De er i en fornektelse. De messer videre om teknologi, frie markeder (som ikke er frie) og finans. Håp er ikke en merkevare, spissformulerer han.
Dette er et globalt problem, mener han.
– Hver regjering, Kina til Norge, lover mer. Dette er the Ponzi-scheme vi kaller politikk. Likevel, vi fortsetter å stemme på dem. Vi trenger en grunnleggende gjennomgang av hvordan vi tenker, mener han.
Geldof peker på matvareknapphet, stigende matpriser og knapphet på drikkevann. – Vi kan ikke lage vann. Klimaendringer, ødeleggelser av skoger, ødeleggelser av det marine miljø, som denne industrien noen ganger gjør, må det gjøres noe med.
– Globalisering har gjort nasjonale beslutninger nesten umulige. Mangelen på lederskap er skamløs. Vi har sett dette i midtøsten, Syria, Libya og Irak.
Han vender tilbake til fiskeoppdrett, men støtter det ikke betingelsesløst.
– Fiskeoppdrett vil kunne bygge bro fra tradisjonelt fiskeri – men kun hvis den forvaltes på bærekraftig vis. Triumfen for kapitalismen over menneskeverdet er kortlivet. Mennesket er ikke et kredittkort. Ingen hus er en credit rating.
Rettferdighet
– Våre verdier må forme det. En av verdiene er rettferdighet. Det er ikke rettferdig at 20 prosent forbruker 80 prosent av ressursene. Det er ikke rettferdig. Det kan kun endres gjennom konsensus og kompromisser. Ikke ved konkurranse, sier han til en svært lydhør forsamling.
– Ja, det er et problem med mangroveskogene som forsvinner. Ja, det er et problem med lakselus. Bruker dere fôr som kanskje heller bør brukes til menneskemat? Dette er komplekst, medgir han.
– Vi tror alltid at vi handler ut fra egeninteresse. Men faktisk handler en ikke av egeninteresse. En handler i øyeblikkets interesse, sier, han og drar gjennom en kortversjon av historien om statuene på Påskeøya.
– Den eneste måten en kunne frakte disse statuene var å hugge ned skogen og bruke tømmeret til å frakte statuene. De hugget ned skogen, og med det døde dyre- og fugleliv som var avhengige av skogen. Og med de døde befolkningen på Påskeøya. Mine damer og herrer, vi er alle Påskeøyboere. 40 prosent av oss lever av under en dollar per dag. Det går ikke an å leve for en dollar per dag. Og det er ikke rettferdig. Faktisk er det påskeøy-økonomi.
Ran
Deretter presenterer han et annet problem, for et kontinent han kjenner særlig godt til, Afrika.
– Fiskeriet utenfor Afrika er organisert kriminalitet maskert som handel, sier Kofi Annan som holdt tale her for to år siden. Han er stillfaren. Han bruker ikke ord som dette. Bekvemmelighetsflagg er ikke noe annet enn et skatteparadis. Hva tror dere BNP til Vest-Afrika er? 1,3 milliard. Fiskeflåten er subsidiert til ni milliarder. Dette er et ran! Det er 52.000 kanoer i Senegal. Hvordan kan disse konkurrere med piratflåten til Asia og Russland? Jo, de tar tankskipet og kaprer det. Fattigdom skaper kriminalitet. Vi må få dette til å fungere bedre.
– Dette krever en ny politikk. Hva det blir, er for tidlig å si. Men det må bli en revolusjon i tankesett. Det må tvinges på oss. Vi vet ikke hva som vil komme, men det vil komme. En må få balanse for hva som er godt for forretningene, for menneskene og verden. Det er verdt å kjempe for. Alt dette er oppnåelig. Vi trenger bare viljen. Viljen til å gjøre det.
– Da jeg var midt i prosessen med å gjøre Live Aid, var jeg livredd. Det var mye større enn jeg trodde. Jeg snakket med Maggie Thatcher, Ronald Reagan, Rupert Murdoch. Jeg var redd for å mislykkes. I denne perioden fikk jeg mange brev. Jeg kastet mange av dem, men beholdt ett. Jeg har det her. Jeg vil dere skal huske dette, sier han.
Han leser deler av brevet, og fokuserer særlig på avslutningen som et sitat av Göthe: boldness has genious and power in it.
