Denne uka kom en rapport hvor forskere ved Fritjof Nansen Institutt (NFI) rettet sterk kritikk mot forvaltningen av oppdrettsnæringen og spesielt ordningen med utviklingstillatelser. Forskerne konkluderer med at «[…] utviklingstillatelsene, […] medfører en raus subsidiering i en ellers lønnsom bransje, og […] så langt har kommet bare et fåtall og til dels store aktører til gode. Den kommersielle realiserbarheten ved noen av prosjektene er også høyst diskutabel.»
Det er viktig at det tidvis rettes et kritisk blikk på regulering og forvaltning av en så viktig næring som havbruk. Rapporten er nyttig og interessant lesing, men det er prematurt å trekke bastante konklusjoner om en ordning som ennå ikke er ferdig med den første runden. Kun et fåtall av konseptene har blitt bygget og flere prosjekter er fortsatt under klagebehandling.
Formålet med ordningen var å legge grunnlaget for et teknologiløft for å kunne løse miljø- og arealutfordringene som havbruksnæringen står overfor. Bakteppet var en erkjennelse at det var et behov for et krafttak. Daværende Fiskeriminister Elisabeth Aspaker ønsket derfor å legge «til rette for at store prosjekter som innebærer både betydelig innovasjon og betydelige investeringer og ikke minst en viss risiko for ikke å lykkes, kan se dagens lys. Dersom de lykkes vil hele næringen kunne dra nytte av den kunnskapen som prosjektet gir».
På dette punktet har utviklingstillatelser utvilsomt vært en suksess. Det er lett å være enig med Stål Heggelund i Norsk Industri som mener at utviklingstillatelsene har vært «et skikkelig kraftig virkemiddel for teknologiutvikling, kompetanseutvikling og nye investeringer» og «en katalysator for de ulike industrimiljøene i havnæringen». Det siste poenget blir ofte underkommunisert. Ordningen har drevet frem et utstrakt samarbeid mellom oppdrettsbedrifter og teknologileverandører (se for eksempel Blomgren m.fl., 2019; Misund, m.fl, 2019; Tveterås m.fl., 2019). Verdien av denne kompetansehevingen og -overføringen bør ikke undervurderes.
Selv om ikke alle konseptene vil lykkes, vil ordningen gi ny og viktig kunnskap. Sagt på en annen måte: no pain, no gain.
I media gis et inntrykk av at ordningen kun handler om dyre offshoreanlegg. Dette er ikke riktig, noe som mangfoldet av de konseptene som har kommet lengst i løypa bærer vitne om. SalMars Ocean Farm (offshore), i tillegg til Akvafuture (lukket anlegg i sjø), Midtnorsk Havbruks Aquatraz (semi-lukket) og AKVA Groups Atlantis Subsea Farming (subsea) kan vise til lovende resultater så langt med lite lus, men også god fiskevelferd, god tilvekst og lav dødelighet. Aquatraz forteller om dødelighet under 3%, god fiskehelse- og velferd, og neglisjerbare luseproblemer. Disse fire konseptene er gode eksempler på de mulighetene som utviklingstillatelsesordningen gir, og fremstår ikke som uoppnåelige «luftslott».
Fremtidens havbruksnæring vil være mer kapitalintensiv i dag. Det er en nødvendighet gitt areal-, luse- og fiskehelseutfordringene næringen står overfor. Men det betyr ikke at små og mellomstore oppdrettere blir utestengt. Noen av konseptene vil være oppnåelig innenfor investeringsrammene også til de minste oppdretterne, mens andre vil kreve samarbeidskonstellasjoner. Ikke ulikt det en finner i andre bransjer som for eksempel oljebransjen, hvor flere selskaper går sammen å utvikle og produsere et oljefelt, med et av selskapene som operatør.
Om konseptene er lønnsomme gjenstår å se. Selv om investeringskostnadene er høyere enn i konvensjonell havbruk betyr ikke det at driftskostnadene nødvendigvis også er høyere. Bedre tilvekst, lavere dødelighet, mindre lus og sykdommer og mindre behov for tidlig utslakting av fisk kan gi vesentlig lavere kostnader. Så vil det vise seg om forbedret drift vil veie opp for økte avskrivninger og høyere energibruk. Det kan en regne på så snart investerings- og driftskostnadene blir kjente.
Utvilsomt har muligheten for å få en midlertidig utviklingstillatelse, kombinert med en ordning for risikoavlastning, vært viktige insentiver for den store interessen for utviklingstillatelsene. Men mekanismen med konvertering er kontroversiell og det er ikke sikkert den bør videreføres i samme form. Det er i dag egne konsesjoner for konvensjonell teknologi og for lukkede anlegg på land. Muligens bør det også være særegne tillatelser for offshore, semi-lukkede, lukkede anlegg i sjø eller subsea-anlegg. Krav kan da stilles om at fremtidige utviklingstillatelser innfor disse kategoriene kun kan konverteres til akvakulturtillatelser innenfor samme kategori. Altså, en utviklingstillatelse for offshoreanlegg kan kun konverteres til en mer varig offshoretillatelse. Disse vil prises på en helt annen måte enn tillatelser for konvensjonell teknologi. En unngår dermed en kobling mellom utvikling av ny teknologi og markedsverdier av konsesjoner for eksisterende teknologi. I tillegg låser ikke søkeren seg til et bestemt konsept, men heller en klasse av konsepter.
Det er ikke vanskelig å se for seg at fremtidens oppdrettsvirksomhet vil se helt annerledes ut enn i dag, med bruk av flere typer teknologier, slik som offshoreanlegg til havs, lukkede anlegg i sjø i områder med dårlig vannutskiftning, semi-lukket anlegg i områder med mye lus, og åpne anlegg der miljøutfordringene fra disse er minst. Men er det nødvendig å vente på en stor utredning av eksisterende utviklinstillatelsesordningen, eller en ny Utviklingstillatelse 2.0 (eller 1+) ordning for å komme videre i arbeidet med innovasjon i havbruk? Som nevnt ovenfor kan konsepter innenfor offshore, semi-lukket, lukket og subsea allerede vise til lovende resultater. For å opprettholde momentum er det essensielt å legge rette for videreutvikling av disse konseptene, og evt. andre teknologier som fortsatt er i pipelinen. Politikere og forvaltning bør etablere rammevilkår som sikrer at innovasjonsballen ikke slutter å rulle.
Hvordan kan dette gjøres? Flere har tatt til orde for egne testområder for ny teknologi, hvor for eksempel nye offshorekonsepter kan testes ut og ny kunnskap høstes. Hva med testområder også for annen type teknologi? Hvorfor ikke et testområde for 5-10 Akvafutureanlegg i sjøen i Tromsø kommune? Eller for Aquatrazmerder i områder med høy lusebelastning?
Oppdrettere vil, i likhet med andre bedrifter, respondere på insentiver. En verktøykasse med de rette insentivordningene vil kunne gi fortgang i utviklingen og kommersielt bruk av ny teknologi, og dermed gjøre det mulig å nå politikernes vekstambisjoner og mål om miljømessig bærekraft.
Samtidig er det viktig å etablere et godt regelverk. I Dagens Næringsliv uttrykker redaktør i iLaks Aslak Berge uro over et manglende regelverk for offshore havbruk, som kan gi føre til at oppdrett til havs vil drives uten regelverk og kontroll. Myndighetene er allerede på ballen og fagfolk i forvaltningen er godt i gang med utarbeide rammeverk for havbruk til havs. Gode insentiver for innovasjon må balanseres av et godt regelverk. Utviklingen kan skje fort og da må forskere, politikere og forvaltning henge med i svingene.
Referanser
Bård Misund, Ragnar Tveterås, Atle Blomgren, Øystein M. Fjelldal og Christian Quale (2019). «Betydelige investeringer i utviklingstillatelser». Norsk Fiskeoppdrett 8/2019, side 136-139. Finansiert av Fiskeri- og havbruksnæringens forskningsfinansiering prosjektnr. 901532. https://www.fhf.no/prosjekter/prosjektbasen/901532/
Atle Blomgren, Øystein M. Fjelldal, Christian Quale, Bård Misund, Ragnar Tveterås og Bård H. Kårtveit (2019). Sluttrapport: Kartlegging av investeringer i fiskeri og fangst, akvakultur og fiskeindustri, 1970-2019. NORCE Rapport 2019/12. Finansiert av Fiskeri- og havbruksnæringens forskningsfinansiering prosjektnr. 901532. https://www.fhf.no/prosjekter/prosjektbasen/901532/
Ragnar Tveterås, Torger Reve, Silje Haus-Reve, Bård Misund, Atle Blomgren og Øystein M. Fjelldal (2019). En konkurransedyktig og kunnskapsbasert havbruksnæring. BI Rapport.
